Jeg er så innmari lei.

Jeg vet jeg har skrevet flere innlegg om mobbing. Og for hver gang håpet jeg det skulle være det siste. Men dengang ei,nå er det på'n igjen.

Den eneste forskjellen er at nå er de eldre og dermed enda mer utspekulerte! Jeg er så forbanna at nå føler jeg at jeg sprekker snart. Problemet er at foreldrene til de
drittunga det gjelder mener tydeligvis at de ikke har noe med hva ungene deres foretar seg. med andre ord,de fraskriver seg ethvert ansvar for sine håpefulles oppførsel. De må jo få lov å utvikle personlighetene sine må du vite! ???????????
For meg virker det helt på trynet.

Hva slags mennesker skal det bli ut av unger som sitter å tenker ut måter å plage andre på,og å lage intriger.

Nå blir ikke bare poden mobba,de få som har vært venn med han blir mobba nettopp fordi de er sammen med han. Jeg blir kvalm av hele gjengen!
Før ble jeg bare lei meg,nå er jeg fly forbanna!

Hva skal til lurer jeg på,de klarer å finne på noen å mobbe han for uansett.
Har prøvd å kjøpe kule klær til han,ja jeg vet det er overfladisk men man blir jo desprat. Men da ble det jo til at de klærne så teite ut på han! Selv om mobberne har de samme klærne! Så da ville han jo ikke bruke de mer heller.

En annen ting er jo at når han har det jævlig på skolen går han i mine forspor før jeg har forlatt dem. Det er en liten greie i forhold til det han opplever,men det
gjør jo ikke saken bedre akkurat.

Nå vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal foreta meg,bortsett fra å si at det er greit at han banker opp de som er jævlige mot han. Det er en framgangsmåte jeg overhodet ikke tror på. Men det ser ut som om det er det eneste dissa mobbera forstår.

Hvis det er noen som har forslag,så er jeg takknenlig!

Den mørke kloa.

Jeg hater å ha det sånn. Innimellom kommer bare mørket krypende inn i sinnet mitt. Depresjonen.
Den har hengt på meg noen år nå,og det meste er prøvd. Det gåt kjempebra i perioder,så bang,der kom den igjen gitt.

Hadde det ikke vært for poden,hadde jeg ikke stått opp av senga. Bare dratt dyne over hue og gjemt meg sammen med den store sorte skya.

Skya som gjør at alt som vanglivis er morsomt,bare blir dritt. Ikke noe er morsomt.

Jeg veit jo at det går over,men fy f....... så jævlig det er når det står på.

I min ungdom var jeg så ignorant at jeg trodde mennesker med depresjon og angst bare kunne ta seg sammen,det fikk jo være grenser åssa da. Herregud.

Men heldigvis blir man klokere med alder,men jeg skulle virkelig ønske jeg ikke hadde funnet ut hvordan det føles.

Hørt fra baksetet.

Jeg var med venninna mi da hun kjørte sønnen sin og en kamerat i bursdag. Vi satt og prata om litt forskjellig blant annet om hvor mange mennesker det var på Strømmen storsenter å shoppa. Venninna mi og jeg hadde jo litt meningern on det,så vi hadde en jenteprat gående i forsetet.

Da kom det fra baksetet: Før hadde pappa masse penger,men nå har mamma shoppa dem bort så han er blakk!

Små gryter har også ører er det noe som heter,og det er så sant sant. Man har skjelden hemmeligheter når man har barn.

Vareheisen? Det er meg det.

Jeg veit ikke helt hvorfor,men i de siste 3-4åra har humøret mitt vært i familie med diverse heiser. Jeg må jo bare innrømme at det er slitsomt til sine tider,når jeg våkner opp om morran og alt er bare dritt.

Jeg har jo selvfølgelig tatt det opp med legen min, og fått utdelt noe pillestyr. Og det funker jo sånn delvis. Det tar kortere tid å komme opp fra kjeller'n, det er vel det som er fordelen med dem. Og at jeg faktisk sover litt mer enn 3 timer hver natt.

Nå har jeg akkurat kravla med opp fra en liten kjellertur igjen, takk og lov. Det var anderledes den gang jeg var ung og uten så veldig mye livserfaring, den gang jeg så på angst og depresjoner som svakhet. "Det måtte jo bare være å ta seg sammen da" mente jeg. Ja,ja man lærer så lenge hjernen virker sier jeg bare.

Men i dag er alt flott, og nå har jeg funnet et par jobber jeg har tenkt å søke på.
Ha en flott helg:)

Multitasking?

En ting er sikkert,når jeg skal ut å kjøre kengu bilen min er det helt klart en fordel å være en multitasker. I hvertfall i regnvær.

Det har sine spesielle forklaringer. Kengu sliter fra før av med strømmen sin,så den kommer å går litt. Jeg blir ofte sett i veikanten viftende med startkabler. Men det er jo værre ting man kan vifte med i veikanten.

Det som er værre er at jeg har kun en vundusvisker som virker,og da selvfølgelig den høyre. De som har erfaring med å være avhengig av bil skjønner hvor ille det er å begynne å styre med offentlig komunikasjon. Da særlig tog.Som i Pling,plong: Vi beklager å måtte informere at toget er innstilt fram til år 2010 eller noe sånt.

Men det ble en liten digresjon,det var vindusviskere,i entall. I går kveld hadde jeg et Reador Felgen øyeblikk,det var vel ren despersjon over tanken på tog tror jeg. Og da etter at jeg hadde kasta et blikk på værvarslinga for i dag.

Jeg rappa fiskesene fra poden,bandt viskerne sammen og satte en lang sene i venstre visker. Dro senen inn gjennom vinduet og satt der og dro samtidig som den andre gikk.
Jeg vil vel ikke påstå at det var en knirkefri oppfinnelse,men jeg kom da fram med kun ett stopp. Det ble litt mer problematisk at røyke samtitidig,men jeg fikk det tilpå et slags vis.
Jeg kan jo bare tenke meg hvordan det hadde sett ut hvis jeg satt i pasasjersetet.

Midlertidig ute av drift.

Jeg har som kanskje noen har oppdaga vært fraværene en periode. Fræværende er jeg jo rett som det er,men det er mer på det psykiske planet.
Det er ikke jeg som har vært ute av drift,men pc'n. Den fulgte med dyna til poden rett i gulvet så det sang.
Det er fremdeles ute av drift,men det er ikke jeg heldigvis.

Nå går jeg på nav kurs,et kurs som faktisk virker ganske matnyttig. Jeg må jo innrøme at jeg hadde begge horna ute når jeg kom hit første dagen,har jo gått hjemme veeeeldig lenge nå. Det har jo sine grunner som de fleste vet,men jeg har kommet fram til at jeg orker ikke å sitte her å råtne både i kropp og sjel.

Så her sitter jeg nå,her skal det trenes,læres og praksisplasser skal skaffes blir det lovet. Høres jo flott ut,så det blir jo gøy å se hva som skjer etterhvert da.
Nå som kulda har bestemt seg for å bli,er kroppen min og jeg ganske gode venner så håpet er at jeg skal komme tilbake til apotek igjen.

Ellers går livert sitt vante gang med poden og meg. Poden har fått seg endel vener etter at vi flytta nærmere de han går i klasse med. Han blir nesten ikke mobba mer,så på mange måter smiler livet sånn litt forsiktig til oss.
En relativt bra sosialt nettverk har jeg også fått stabla på beina,kontakt med gamle venner er gjenoppretta så stort sett går det som sagt framover.
Ha en flott dag.

Endelig kom skrivelysten tilbake.

Etter en laaaaaaaang våt sommer hjemme med en kropp som har krangla non stopp og en Pode som har kjeda seg mer enn vanlig har jeg endelig fått hue opp av grøfta. I hvertfall litt.

I tillegg sitter jeg å venter på at nav skal bestemme om jeg har vondt nok til å fortsatt få rehabiliteringspenger. Bare det er en påkjenning jeg ikke unner noen.
Hvis jeg får avslag sitter jeg uten penger til husleie og mat. Så i natt fikk jeg pusteproblemer,og de siste 5 nettene har jeg kanskje sovet 15-20 timer,og angstpaddene bare vokser.

Hvordan kan man få bedre helse av dette lurer jeg på,skjønner de i det hele tatt at de skalter og valter med andres liv på den måten?

Det er akkurat dette som har gjort at jeg har tatt jobber jeg egentlig ikke har helse til å ta,fordi usikkerheten er for stor når man har med nav å gjøre.

Jeg kan ikke fatte at de ha lov til å holde på sånn. Jeg skjønner at de er underbemannet,men ærlig talt.

Så nå prøver jeg å finne mot til å ringe dem igjen,får jeg avslag vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Over og ut fra en fortvila mamma.Alle forslag mottas med takk.