Borte en stund,plutselig tilbake.

Hei alle sammen:)
Lenge siden jeg har vært venner med bokstavene nå. Har liksom ikke hatt skrivelyst,pluss at jeg har vært veldig sliten i perioder.Hvorfor?

Jo,jeg har endelig fått selvtillitt til å gå tilbake til det egentlige yrket mitt,som er apotektekniker. Høres sikkert litt merkelig ut,men etter alt det som skjedde i livet mitt i en laaaang periode følte jeg at jeg ikke fortjente noe særlig bedre enn vikarjobber. Les dårlig betalte jobber hvor jeg ikke trengte utdannelse i det hele tatt. Pluss at hjernen mitt var så opptatt med problemløsning at jeg rett og slett ikke kunne ha en jobb som krevde noe særlig tankegang.

Alt det hadde med problemene skolen tredde ned over ørene mine,det har jeg skrevet om før her,gjenntatte og gjentatte ganger.

Grunnen til at selvtilltitten har kommet tilbake sakte men sikkert er at jeg traff igjen ei venninne jeg mistet kontakten med i mange år. Det har også vist seg at det faktisk var en felles bekjent som ødela forholdet vårt,bevisst. Sjalusi er noe dritt,i hvertfall når det er ubegrunnet og planlagt for å ødelegge et veldig godt vennskap.

Vel,han klarte det noen år,men jeg tror på skjebnen,og jeg tror det har spilt en veldig stor rolle i at vi fant hverandre igjen. Det var som om vi aldri hadde hatt noe opphold. Vi er rett og slett sjelevenner,vi føler når den sndre har det vondt,er glad,sint osv. Det er rett og slett helt utrolig deilig å ha ei venninne som henne.'
Det finnes rett og slett ikke nok adjektiver til å beskrive henne som person.

Så fra å være mutt,putt alene,ble vi to og dermed ble alle problemer halvert gitt.
Det viser seg at hun har det på akkuret samme måte,det hadde liksom vært noe som mangla i alle disse årene.

Vi er begge alenemødre og har kommet fram til at så lenge vi ikke finner et mannfolk,eller rettere sagt to,som ikke kan gjøre noe for oss som vi ikke kan gjøre selv forblir vi single med stor S.

Så var de meg da,ramla litt av igjen som vanlig,har begynt å jobbe på apotek igjen,det er ca 12år siden sist. og for å være helt ærlig trodde jeg aldri jeg skulle få noen apotekjobb igjen,jeg er jo ikke akkurat noen tenåring lenger,og det har utviklet seg mye på de årene. bl.a. nye dataprogram.
Men,mot alle odds fikk jeg jobb i en liten privat kjede i Oslo.
Der begynte jeg i desember,og jobber 3 dager i uka.

I begynnelsen føle jeg meg som en som har gått seg bort i medisinskuffen uten kart og kompass. Jeg var mildt sagt ganske fortvila,hadde jeg virkelig glemt alt sammen?
Men sakte men sikkert begynte hjernen å tørke støv av alle "apotekfilene" i hjernen min. En lang historie kort,nå går det så det griner etter,kundene kommer og spør etter meg ved navn! Innrømmer gjerne at jeg er stolt av meg selv.
Min medfødte nyskjerrighet er fremdeleles inntakt,dermed lærer jeg så mye jeg kan hele tiden.
Ifølge sjefen min er jeg den fødte kundebehandler,og møter alle på riktig "plan".

Jeg føler med andre ord at jeg har "kommet hjem". Det sprøe er at det er på samme område i Oslo jeg engang startet min karriere som apotektekniker i 1973! Så ringen er sltuttet føler jeg da,ig noen av kundene kjenner med faktisk igjen!

SÅ var det poden da,sist men viktigst selvfølgelig.
Han har kommet inn på APO-skolen,som er en skole med 10 elever og som driver undervisning på et plan hvor hver enkelt elev får utvikle den siden av seg selv som er tydelig best faglig. Pluss at de er mye på turer og lærer på den måten.
Og der er det virkelig nulltoleranse på mobbing,i praksis. Ikke bare med et bilde på veggen hvor elevene danner et zero bilde(ha bloody ha).
Han gleder seg virkelig,og som han sier;nå er det på tide å konsentrere seg om studier mamma! Hvor mye varmer det et mammahjerte da? Trenger vel ikke strøm til vinteren en gang.

En liten oppsummering fra Lisbeths hjørne.(pillejomfru)
Ønsker alle en megaflott solskinnsdag:)

Jeg er så innmari lei.

Jeg vet jeg har skrevet flere innlegg om mobbing. Og for hver gang håpet jeg det skulle være det siste. Men dengang ei,nå er det på'n igjen.

Den eneste forskjellen er at nå er de eldre og dermed enda mer utspekulerte! Jeg er så forbanna at nå føler jeg at jeg sprekker snart. Problemet er at foreldrene til de
drittunga det gjelder mener tydeligvis at de ikke har noe med hva ungene deres foretar seg. med andre ord,de fraskriver seg ethvert ansvar for sine håpefulles oppførsel. De må jo få lov å utvikle personlighetene sine må du vite! ???????????
For meg virker det helt på trynet.

Hva slags mennesker skal det bli ut av unger som sitter å tenker ut måter å plage andre på,og å lage intriger.

Nå blir ikke bare poden mobba,de få som har vært venn med han blir mobba nettopp fordi de er sammen med han. Jeg blir kvalm av hele gjengen!
Før ble jeg bare lei meg,nå er jeg fly forbanna!

Hva skal til lurer jeg på,de klarer å finne på noen å mobbe han for uansett.
Har prøvd å kjøpe kule klær til han,ja jeg vet det er overfladisk men man blir jo desprat. Men da ble det jo til at de klærne så teite ut på han! Selv om mobberne har de samme klærne! Så da ville han jo ikke bruke de mer heller.

En annen ting er jo at når han har det jævlig på skolen går han i mine forspor før jeg har forlatt dem. Det er en liten greie i forhold til det han opplever,men det
gjør jo ikke saken bedre akkurat.

Nå vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal foreta meg,bortsett fra å si at det er greit at han banker opp de som er jævlige mot han. Det er en framgangsmåte jeg overhodet ikke tror på. Men det ser ut som om det er det eneste dissa mobbera forstår.

Hvis det er noen som har forslag,så er jeg takknenlig!

Den mørke kloa.

Jeg hater å ha det sånn. Innimellom kommer bare mørket krypende inn i sinnet mitt. Depresjonen.
Den har hengt på meg noen år nå,og det meste er prøvd. Det gåt kjempebra i perioder,så bang,der kom den igjen gitt.

Hadde det ikke vært for poden,hadde jeg ikke stått opp av senga. Bare dratt dyne over hue og gjemt meg sammen med den store sorte skya.

Skya som gjør at alt som vanglivis er morsomt,bare blir dritt. Ikke noe er morsomt.

Jeg veit jo at det går over,men fy f....... så jævlig det er når det står på.

I min ungdom var jeg så ignorant at jeg trodde mennesker med depresjon og angst bare kunne ta seg sammen,det fikk jo være grenser åssa da. Herregud.

Men heldigvis blir man klokere med alder,men jeg skulle virkelig ønske jeg ikke hadde funnet ut hvordan det føles.

Hørt fra baksetet.

Jeg var med venninna mi da hun kjørte sønnen sin og en kamerat i bursdag. Vi satt og prata om litt forskjellig blant annet om hvor mange mennesker det var på Strømmen storsenter å shoppa. Venninna mi og jeg hadde jo litt meningern on det,så vi hadde en jenteprat gående i forsetet.

Da kom det fra baksetet: Før hadde pappa masse penger,men nå har mamma shoppa dem bort så han er blakk!

Små gryter har også ører er det noe som heter,og det er så sant sant. Man har skjelden hemmeligheter når man har barn.

Vareheisen? Det er meg det.

Jeg veit ikke helt hvorfor,men i de siste 3-4åra har humøret mitt vært i familie med diverse heiser. Jeg må jo bare innrømme at det er slitsomt til sine tider,når jeg våkner opp om morran og alt er bare dritt.

Jeg har jo selvfølgelig tatt det opp med legen min, og fått utdelt noe pillestyr. Og det funker jo sånn delvis. Det tar kortere tid å komme opp fra kjeller'n, det er vel det som er fordelen med dem. Og at jeg faktisk sover litt mer enn 3 timer hver natt.

Nå har jeg akkurat kravla med opp fra en liten kjellertur igjen, takk og lov. Det var anderledes den gang jeg var ung og uten så veldig mye livserfaring, den gang jeg så på angst og depresjoner som svakhet. "Det måtte jo bare være å ta seg sammen da" mente jeg. Ja,ja man lærer så lenge hjernen virker sier jeg bare.

Men i dag er alt flott, og nå har jeg funnet et par jobber jeg har tenkt å søke på.
Ha en flott helg:)

Multitasking?

En ting er sikkert,når jeg skal ut å kjøre kengu bilen min er det helt klart en fordel å være en multitasker. I hvertfall i regnvær.

Det har sine spesielle forklaringer. Kengu sliter fra før av med strømmen sin,så den kommer å går litt. Jeg blir ofte sett i veikanten viftende med startkabler. Men det er jo værre ting man kan vifte med i veikanten.

Det som er værre er at jeg har kun en vundusvisker som virker,og da selvfølgelig den høyre. De som har erfaring med å være avhengig av bil skjønner hvor ille det er å begynne å styre med offentlig komunikasjon. Da særlig tog.Som i Pling,plong: Vi beklager å måtte informere at toget er innstilt fram til år 2010 eller noe sånt.

Men det ble en liten digresjon,det var vindusviskere,i entall. I går kveld hadde jeg et Reador Felgen øyeblikk,det var vel ren despersjon over tanken på tog tror jeg. Og da etter at jeg hadde kasta et blikk på værvarslinga for i dag.

Jeg rappa fiskesene fra poden,bandt viskerne sammen og satte en lang sene i venstre visker. Dro senen inn gjennom vinduet og satt der og dro samtidig som den andre gikk.
Jeg vil vel ikke påstå at det var en knirkefri oppfinnelse,men jeg kom da fram med kun ett stopp. Det ble litt mer problematisk at røyke samtitidig,men jeg fikk det tilpå et slags vis.
Jeg kan jo bare tenke meg hvordan det hadde sett ut hvis jeg satt i pasasjersetet.

Midlertidig ute av drift.

Jeg har som kanskje noen har oppdaga vært fraværene en periode. Fræværende er jeg jo rett som det er,men det er mer på det psykiske planet.
Det er ikke jeg som har vært ute av drift,men pc'n. Den fulgte med dyna til poden rett i gulvet så det sang.
Det er fremdeles ute av drift,men det er ikke jeg heldigvis.

Nå går jeg på nav kurs,et kurs som faktisk virker ganske matnyttig. Jeg må jo innrøme at jeg hadde begge horna ute når jeg kom hit første dagen,har jo gått hjemme veeeeldig lenge nå. Det har jo sine grunner som de fleste vet,men jeg har kommet fram til at jeg orker ikke å sitte her å råtne både i kropp og sjel.

Så her sitter jeg nå,her skal det trenes,læres og praksisplasser skal skaffes blir det lovet. Høres jo flott ut,så det blir jo gøy å se hva som skjer etterhvert da.
Nå som kulda har bestemt seg for å bli,er kroppen min og jeg ganske gode venner så håpet er at jeg skal komme tilbake til apotek igjen.

Ellers går livert sitt vante gang med poden og meg. Poden har fått seg endel vener etter at vi flytta nærmere de han går i klasse med. Han blir nesten ikke mobba mer,så på mange måter smiler livet sånn litt forsiktig til oss.
En relativt bra sosialt nettverk har jeg også fått stabla på beina,kontakt med gamle venner er gjenoppretta så stort sett går det som sagt framover.
Ha en flott dag.