Det er lett å love.

En venn av meg satt så flott å lovte å hjelpe meg å flytt i helga. Jeg vet jo av omtale at han ikke er den mest pålitelige jeg kjenner,men jeg valgte å tro det han lovte jeg da.Pluss at han har i grunnen holdt det han har lovet før.

Men der gikk jeg fem på gitt,som jeg pleier å si;når noe er for godt til å være sant er det som regel det. Jeg var jo føre var å begynte å flytte alt jeg fikk plass til i Golfen.Dvs alt annet en møbler. Jeg tror jeg kjørte minst 20 lass,alene.

Han kom nå innom på fredag med et par venner,trøkka noen få sekker inn i bilen og kjørte til den nye leiligheten. Og det var det. Siden har jeg ikke sett hverken han eller alle kompisene som etter sigene skulle hjelpe til.

Så der satt jeg da,må jo innrømme at jeg var ganske deppa og jævlig sliten. Men jeg svelgte hardt og dro fram vaskebøtta og satte i gang. Nå har jeg vaska 3 hele rom med tak og det hele,i tillegg har jeg fått tak i noen andre som HELT sikkert kommer i morgen, Og en stor bil.

Men,desverre tilliten har fått seg enda en trøkk som den ikke trengte. Er litt smådeppa egentlig,og det blir liksom ikke bedre når jeg må bli i hula lengre en det jeg hadde forventet. Jeg blir rett og slett kvalm av å være der.

Men,nå er det like før,jeg får tenke på det så ofte jeg kan. Litt rart,med en gang jeg låser meg inn i den nye leiligheten blir jeg fornøyd. Det er jo i hvertfall bra.

Container?

Som jeg har nevt tidligere driver vi å flytter og selve prosessen er mildt sagt bare mas og slit.

Jeg har bare bodd her i 3år,men det er utrolig hvor mye dritt jeg har klart å dra inn på de års. Må jo nevnes at jeg jobba på Romerikets avfallsdeponi en periode og der var det jo såååå mye fint som folk skulle kaste.
Og jeg dro det med meg hjem,og det synes nå!

Jeg snakka så vidt med nåværende huseier i går og sa ifra at alt det som sto ute skulle kastes. Han er jo så veeeeldig nøye på alt mulig at jeg har fått krupp mer en en gang. Han titta over brilleglassa og så litt forvirra ut og bedre ble det ikke når jeg sa at det kom en container til uka. Hans mening om meg er jo i beste fall at jeg fikk for lite oksygen under fødselen. Jeg er jo ikke akademiker,og regnes derfor som et mindre begavet menneske.

Han er i tillegg lite likt blant de andre naboene her,så han skjønner ikke hvorfor jeg synes alle er så hyggelige. Han begynt å mumle om at det var jo ikke plass til noen container her da. Jeg innformerte han om at jeg hadde snakka med de utrolige hyggelige naboene og at det var i orden.

Men nå har de i hvetfall noe å snakke om,gjett om de lurer på hva jeg har tenkt å kaste. De tror vel jeg har samla søppel i leiligheten,siden jeg har en maksgrense på
tre søppelposer i uka i hans kasse!

Vel,nå kan de sitta der å lure. Garantert at han tror at leiglheten ser ut som en dass,han tror jo sikkert ikke at jeg vet hvordan ei skurebøtte virker,det er jo ingen bruksanvisning på den;)

Nå må jeg pakke og kjøre mer,ha en flott dag.

Det frister!

I det flotte været vi har i dag må jeg bare innrømme at det som frister mest er en utepils!

Det er på dager som i dag jeg savner byen og alle utestedene,da særlig St.Hanshaugen.
Å sitte der i sola å nyte den første utepilsen i den deilige sola hadde vært noe.

Å sitte der å bare titte på livet og menneskene rundt meg,å som jeg savner det akkurat i dag. Trøsten er at det er nok ikke den siste go'dagen,heller en i rekken av mange håper jeg.

Sommeren og lange varme dager hvor jeg slenger den blåhvite kroppen ut i D vitaminene er helt ny. Energien strømmer inn i kroppen,blodet suser i årene og livet er vært å leve.

Jo ho ho ho.

Takker for hyggelig mail fra HKH:)

Overskriften gjenspeiler hmøret mitt i dag. Våkna i dag og hodet var fullt av lyse tanker og muligheter. Det ble jo ikke værre av mailen jeg fikk.

Gleder meg til å ta fatt på kasting,pakking og flytting. Vaskinga er en annen sak,kan jo ikke ta helt av heller.

Poden er ute med kamerater og føler at endelig blir han en del av de som bor på den siden av Fjellhamar vi flytter til.

Ikke bare det,har fått et par tilbakemeldinger om at det er flere som gleder seg til at vi kommer nærmere. Så dermed har jeg knytt skolissene rundt nakken for å forhindre at jeg ramler ned i kjelleren igjen:)

Ved nærmere ettertanke er det kanskje ikke så rart at jeg fill meg en trøkk minor,jeg leste horoskopet mitt som er lagt for hele året av en som virkelig har kunnskap om slike ting. Jeg er i rute for å si det på den måten.

Når jeg tenker på hvor mye jeg har utrettet de siste månedene er jeg faktisk stolt av meg selv. Dermed tenker jeg at jeg må nok regne med noen nedturer innimellom,og det er faktisk helt greit bare de ikke varer for lenge.

Nå kan jeg nesten ikke vente med å komme i gang med livet mitt,og jeg er glad jeg ikke har flyttet ut av hula før nå. Da måtte jeg jo hatt med meg selv i dårlig stand på lasset.

Nå føler jeg meg istandsatt og Eu godkjent for flytting. Ha en flott dag.

Opp og nedhumør.

Jeg har vært ganske slapp med å skrive på bloggen min i det siste,det har vært flere grunner til det. Den ene er at humøret har vært heller labert. Det går litt ned og litt opp i perioder uten at jeg kan sette fingeren på noe som helst.

Dagene kommer og dagene går uten at noe nevneverdig skjer eller forandrer seg,er litt smålei egentlig. Sånn som alle blir innimellom,alle dager glir over i hverandre sånn helt uten at jeg merker det en gang.

Nå skal vi jo flytte,og det gleder jeg meg til. Tror jeg er litt utlada etter å ha tatt affære med skole,foreldre og hele pakka. Energinivået har vært på bånn,men det er heldigvis på full fart opp igjen. Der fant jeg jo noe å glede meg over:)

Har liksom lyst til å gjøre noe med livet mitt bortsett fra å "bare" være mamma 24-7.
Poden vl jo ikke være hos noen andre enn meg så det blir litt vanskelig for mor å få lufta luggen. Våren er i annmars og jeg føler trang til å komme meg ut på byen en tur,jeg husker ikke sist jeg hadde en barnløs kveld. Langt mindre en hel helg.

Poden hadde jo avlastningshjem helt til dama ble sjalu både på han og meg!? Ikke enkelt nei,dessuten løp han jo ikke avgårde akkurat.
Mener ikke å syte,med nå trenger jeg snart å få lov å være voksen litt mer enn de to timene etter at han har lagt seg om kvelden.

Jeg savner meg selv som person,og det er litt slitsomt innimellom.Litt luft under vingene hadde vært en flott følelse.

Det skal ikke så mye til.

Å gjøre adre glade. Med fare for å høres ut som et utrolig tafatt medlem av menneskefamilien må jeg bare si at vi har vært vant til å tilbringe hele påsken alene poden og jeg. Jeg har vel vært inne på emne ved flere annledninger,men denne gangen er det ikke for å sutre;) Det hele har jo egentlig vært sånn fordi jeg alltid er redd for å være til bry for andre,og har tenkt at de har sikkert noe bedre å ta seg til enn å tilbringe tid sammen med oss. Teit,jeg vet. Men det har noe med familiegreia å gjøre tror jeg. Samma det.

Det som er greia er at jeg har slutta å tro at jeg/vi er i veien overalt og strukket mine blekksprutarmer ut. Resultatet ble at poden faktisk overnatta (på eget initiativ)hos en kamerat. Dette er noen utrolige flotte mennesker hvor han føler seg trygg på hele familien.Jeg holdt på å dette ut av skoa baklengs med salto,siden han da ikke har overnatta hos noen på et par år.

Dagen etter dro vi alle sammen til Raufoss badeland og hadde det helt topp alle sammen. Maken til inkluderende,ekte mennesker finnes det faktisk ikke mange av. Alt de vil er at alle skal ha det bra,og de sørger aktivkt for at akurat det skjer.

Så,nå er humøret på topp og sola skinner.

Sunday morning comming down.

Så er det det søndag igjen da,jeg liker ikke søndager. Ikke nå lenger,jeg blir deppa av dem. Mesteparten av tida er det greit at dt er bare poden og meg,da er det ingen som bryr seg meg hva vi gjør. Men søndager blir vanskelige noen ganger.

Av en eller annen grunn så liksom søndag plotta ut i klaender'n som en familiedag over alle dager. Likestilt med jul og påske. Og det er sikkert flott det,for de som har familie, For oss andre er det ikke fullt så flott(og ja,jg er klar over hvor mange dysfunksjonelle familler det er rundt omkring). Jeg er egentlig ingen drømmer,stort sett er jeg veldig realistisk og jeg vet derfor at sjansen for at vi blir del av en familie noen gang er liten.

Men noen ganger,når jeg ser familier på tur sammen blir jeg litt småbitter. For det er alltid bare poden og jeg som er på tur sammen,og mesteparten av tida er det greit. Det har jo mer eller mindre vært sånn siden han var liten.
Men jeg må jo innrømme at jeg savner voksensenskap innimellom,det er bare så mye je kan prate med poden om. Så når vi sitter der på stranda i time etter time kan det bli ensomt selv med bøker og strikketøy.

Tror jeg skal bli litt flinkere til å spørre om noen vil være med neste gang jeg,nå ble det bedre gitt.

ten-four.