Min kjære Kengu.

I går var jeg en tur på Ikea for å kjøpe bokhylle til poden,den var 2 meter høy og ikke av det letteste slaget. De har det jo med å stappe alt i en eske,men jeg fikk nå stable den på ei tralle på et slags vis. Etter endel turer dit har jeg jo funnet en slags metode på det også.

På veien til kassa fikk jeg øye på utemøbler til en rimelig penge,og siden det var bare to igjen måtte jeg bestemme meg der og da. Etter å ha kjørt slalom med en selvbestemmende tralle fant jeg igjen Kengu. Som da er en liten golf. Jeg må jo innrømme at jeg var litt spent på om det i det hele tatt var mulig å få stappa hylla inn. Men etter å ha lagt ned bakseter og bretta ned forsetet ble det jammen plass.

Lett var det ikke å få løfta den inn,bedre ble det ikke av 3 unggutter som stod der å flira av min tapre innsats. Så jeg gikk bort å spurte om vi skulle bytte plass,så kunne jeg stå å flire mens de løfta hylla inn. Ingen rødmer som tenåringer,og de var kjappe til å hjelpe til gitt.

Men så var de utemøblene da,jeg bare måtte ha dem. Sånn er det bare noen ganger,vi kan jo ikke akkurat sitte på gresset ved siden av grillen heller da. Greit med piknik,men ikke i hagen. Møblene ble kjøpt og den var f... meg enda tyngre. Jeg er ikke kjent for å gi opp så lett,så slalomtralla var i gang igjen den.

Og der stod jeg da,på parkeringsplassen og dro alt ut av eskene og stappa det inn i bakparten på Kengu. Jammen fikk jeg det inn,onkel hadde vel ikke blitt overbegeistra hvis han hadde sett meg men det ga jeg rett og slett blaffen i.

Så i dag tidlig,i pysjbuksa stod jeg med baken i været å skrudde sammen hele greia,og jeg angrer ikke! Så nå mangler vi bare grillen,og den er jo mikrostørrelse i forhold. Saken er den,at jeg angrer oftere på det jeg ikke kjøper enn det jeg faktisk tar meg råd til.
God pinsehelg:)