Tiden går..........

Hei til de som tar en titt. Lenge siden jeg har vært her inne,mange grunner til det,men her er jeg:) Vi har nå bodd her i vår koselige underetasje i 4år,kjempekoselig familie vi leier av i motsetning til herr tvangstanke og hesten hans (les kona). Der hvor jeg fikk kjeft fordi jeg kasta for mye søppel,og kona synes det var så fælt å se at poden hadde det så vondt. Hun var lærer på skolen så hun så jo da alt fra skolens synspunkt,at han ble mobba i alle år var for henne underordnet. Hun ville helst at han skulle ha det vondt et sted hun slapp å se det! Så på grunn av det holdt vi på å bli kasta ut. Dvs ikke direkte,han bare satte opp husleia så høyt at han regna med at fattiglusa (det var helt klart hans syn på meg). Alt det andre han syntes om meg kan være like greit å la være å nevne. Men at jeg var tilbakestående i hans øyne var krystallklart Men nok om det,vi koser oss her vi bor nå. Stor hage,ingen bakdel når man er blomsterelsker og har en sønn som elsker å dyrke alt fra bær til grønnsaker. Dessverre har ikke det sosiale blitt noe bedre,jeg hadde håpet at når vi flytta midt nedi gryta hvor alle i klassen hans bodde ville de etterhvert godta han. Men nei,sånn ble det ikke. Det har egentlig blitt om mulig verre,han er nå fullstendig venneløs. Dørklokka ringer aldri,mobilen ringer kun når faren hans skal beklage seg over helsa si. Så,han har kun meg,han stoler kun på meg og vil helst være sammen med meg. Dermed blir jeg også isolert,jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli det. Jeg pleide å være et megasosialt vesen,og er det vel enda. Mange med gode hensikter kommer med råd,og det er jo sånn de fleste av oss er laget. Vi vil jo så gjerne hjelpe,men tro meg,det meste har blitt prøvd allerede. Hvis jeg drar noe sted med bil,sitter han og er redd for at noe skal skje med meg. Hva om jeg havner i en bilulykke? Og i værste fall dør? Alt dette has han tenkt igjennom. Som hvor lenge tar det før han får beskjed? Hva med han om jeg dør? Han har sagt rett ut at hvis det skjer meg noe tar han sitt eget liv. Han har kun meg,jeg er den eneste som forstår han. Dette er hans tanker. Jeg skjønner godt hans tankegang,jeg husker jeg hadde de samme. Men det gjaldt pappa'n min. Jeg tenker så ofte på han,er stolt av han på alle måter. Det hadde vært lett å finne seg noen å være sammen med som holder på med ting som ikke er greit. Som å drikke,sloss,stjele osv. Joda,han har fått tilbudet,på skolen hans var det ei voksen jente som inviterte dem hjem og sjenka dem fulle. Stort ståhei,min sønn var overhodet ikke innblandet. All mobbinga har jo selvfølgelig satt spor,selvtilliten kunne vært bedre. Men han godtar ikke hva som helst for å få seg en venn. Noe som fort kunne skjedd,vi kjenner vel alle noen som har gjort det. Jeg har jo fulgt med de få gangene han har hatt en venn,og han er den mest loyale vennen man kan få,trenger de hjelp kommer han sporenstreks. Som Det er nå sitter han inne hos meg dag etter dag,han har store søvnproblemer,han er overvektig pga mobbinga. Jeg regner med at de mammaene som leser dette skjønner hva jeg mener når jeg sier at når jeg tenker på hvor vondt han har/har hatt det klarer jeg bare å tenke så langt,så blir det for vondt. Men han er tøff,og heldigvis har han samme humor som meg. Men vi lever jo i et slags vakum,de eneste vi ser er hverandre,dag ut og dag inn. Han er en utrolig snill gutt,hvem kjøper smykker for sine egen lommepenger til mamma? Nå kommer sommeren,han liker å bade,og siden vi ikke har noen å dra sammen med blir jeg sittende der i time etter time med strikketøyet og bøkene mine. Men jeg blir i alle fall brun da. DET ER IKKE SÅNN DET SKAL VÆRE! Hadde skolen innrømmet at han ble mobba og at han har dysleksi allerede i 2.klasse hadde livet hans vært annerledes nå,og det gjør meg bitter. Hva med hans fremtid? Nå har han bestemt seg for å begynne på helsestudio,og det skal jeg følge opp 100%.

Jul med sin glede.

For første gang på mange år gleder jeg meg faktisk til jul. Den største grunnen til at det har vært så som så med forventninger og glede er rett og slett at jeg har hatt så dårlig råd at det har vært mer en belasting enn en glede.
,
Men nå:),nå gleder jeg meg som en liten unge,til alt fra baking til pynting og ja,hold dere fast;til og med vasking. Ikke sånn som mora mi holdt på selvfølgelig,der vble det jo vaska i kroker jeg ikke visste vi hadde engang.
Resultatet ble jo selvfølgelig at hun ble utslitt og alt ble et ork. Det fikk jeg stort sett høre hver jul,uff denna jula,det er jo bare slit og mas. Koselig for en liten unge å høre,en som bare gledet seg noe helt vanvittig!

Men det som er "fint" med å ha hatt mødre som har gjort endel feil er at akkurat de feilene går liksom ikke videre til mitt barn. Bare en hel drøss med andre feil.
Garantert.

Men sånn er livet,det var det med den bagasjen igjen da............

Men som sagt i år slipper jeg å snu på 50 øringen,og det føles som luksus.Det å kunne gi poden det han ønsker seg,som selfølgelig er penger til fyrverkeri som alltid.

VI skal feire julen sammen,han og jeg for første gang,bare vi to. Og vi gleder oss begge to.

Sprøtt at han faktisk har bllitt så gammel at han faktisk er selskap og vi kan ha nesten voksne samtaler.

Så selv om familien vår er en liten en er det fremdeles en hel familie.

Tankene mine går til de barna som går en utrygg jul i møte,med for mye alkohol og krangling mellom voksne.

Men uansett,jeg vet i hvertfall at min sønn er trygg på det området,vi skal bare kose oss noe veldig.

Ha en flott jul alle sammen:)

Følelser er rare greier.

Det er mange år siden jeg ble utsatt for psykisk mishandling,og jeg må jo si jeg trodde jeg hadde utvikla litt mer motstand mot kritikk og bemerkninger om at jeg svarer til enkeltes forventninger.

Je,jeg sikter her til min forhenværende jobb. Det ble liksom aldri
bra nok uansett hvor hardt og mye jeg strakk meg. Nå har jeg sagt opp,men det er visst ikke så enkelt. Forklaringer blir mer eller mindre forlangt. Jeg har sagt som
det er,jeg føler meg som en drittunge som ikke lever opp til forventningene og jeg har ikke lovet mer enn jeg kan holde.

Når jeg sier jeg gjør så godt jeg kan og får beskjed om at det kanskje ikke er bra nok har jeg jo blitt oppgitt og lei meg. Dlink til å vise følelser har jeg aldri vært,det henger igjen fra barndommen hvor jeg skulle være "snill" pike.Smilet blir
klistra på og jeg har prøvd enda hardere. Frem til nå,plutselig ble det nok, jeg innså vel at jeg blir aldri bra nok.

Jeg tror ikke det er gjort med vilje,det er nok mer troen på at til mer man presser på til flinkere blir man. Men sånn funker i hvertfall ikke jeg. Jeg er en type som blomstrer opp når jeg får utfolde meg og kreativiteten min. Jeg er et menneske som
el glad i å hjelpe andre mennesker og kanskje ikke fullt så glad i å få folk til å bruke så mye penger som mulig.

Jeg har levd på sparebluss i så mange år at det tar lang tid å snu på flisa.

Jeg merker at jeg er veldig "flink" til å innta en underdanig rolle så fort jeg kommer bort i mennesker som er bestemmende og det irriterer meg noe helt jævlig.
Så hva gjør jeg da? Jo da jobber jeg med den saken,men da må jeg bort fra sånne mennesker,selv om de kanskje ikke er sånn privat hjelper det meg lite. I privatlivet kan jeg velge bort sånne mennesker.

Selvtillitten ramler rett ned i skoa,og det godtar jeg rett og slett IKKE! Jeg har ikke brukt så mange år på å bygge opp selvtillitt til at jeg kan noen ta den fra meg igjen! Det har jo ikke hjulpet at etter 30 år i apotek får jeg betalt som en tekniker uten utdannelse i 2.året. Det er ca 50 kr for lite i timen!

Den eneste jeg er takknemlig for er at jeg faktisk fikk jobb etter mange år ute av yrket.

Poden har begynt på ny skole og trives,han er glad for å gå dit,og da føler jeg at endelig smiler livet igjen. Ingen skal få ødelegge noe som helst denne gangen.
Ferdig snakka! Dette var da noen betraktninger over kaffekoppen en tidlig lørdags morgen.

Som HKH sier;over og ut. Ha en flott helg alle sammen

Borte en stund,plutselig tilbake.

Hei alle sammen:)
Lenge siden jeg har vært venner med bokstavene nå. Har liksom ikke hatt skrivelyst,pluss at jeg har vært veldig sliten i perioder.Hvorfor?

Jo,jeg har endelig fått selvtillitt til å gå tilbake til det egentlige yrket mitt,som er apotektekniker. Høres sikkert litt merkelig ut,men etter alt det som skjedde i livet mitt i en laaaang periode følte jeg at jeg ikke fortjente noe særlig bedre enn vikarjobber. Les dårlig betalte jobber hvor jeg ikke trengte utdannelse i det hele tatt. Pluss at hjernen mitt var så opptatt med problemløsning at jeg rett og slett ikke kunne ha en jobb som krevde noe særlig tankegang.

Alt det hadde med problemene skolen tredde ned over ørene mine,det har jeg skrevet om før her,gjenntatte og gjentatte ganger.

Grunnen til at selvtilltitten har kommet tilbake sakte men sikkert er at jeg traff igjen ei venninne jeg mistet kontakten med i mange år. Det har også vist seg at det faktisk var en felles bekjent som ødela forholdet vårt,bevisst. Sjalusi er noe dritt,i hvertfall når det er ubegrunnet og planlagt for å ødelegge et veldig godt vennskap.

Vel,han klarte det noen år,men jeg tror på skjebnen,og jeg tror det har spilt en veldig stor rolle i at vi fant hverandre igjen. Det var som om vi aldri hadde hatt noe opphold. Vi er rett og slett sjelevenner,vi føler når den sndre har det vondt,er glad,sint osv. Det er rett og slett helt utrolig deilig å ha ei venninne som henne.'
Det finnes rett og slett ikke nok adjektiver til å beskrive henne som person.

Så fra å være mutt,putt alene,ble vi to og dermed ble alle problemer halvert gitt.
Det viser seg at hun har det på akkuret samme måte,det hadde liksom vært noe som mangla i alle disse årene.

Vi er begge alenemødre og har kommet fram til at så lenge vi ikke finner et mannfolk,eller rettere sagt to,som ikke kan gjøre noe for oss som vi ikke kan gjøre selv forblir vi single med stor S.

Så var de meg da,ramla litt av igjen som vanlig,har begynt å jobbe på apotek igjen,det er ca 12år siden sist. og for å være helt ærlig trodde jeg aldri jeg skulle få noen apotekjobb igjen,jeg er jo ikke akkurat noen tenåring lenger,og det har utviklet seg mye på de årene. bl.a. nye dataprogram.
Men,mot alle odds fikk jeg jobb i en liten privat kjede i Oslo.
Der begynte jeg i desember,og jobber 3 dager i uka.

I begynnelsen føle jeg meg som en som har gått seg bort i medisinskuffen uten kart og kompass. Jeg var mildt sagt ganske fortvila,hadde jeg virkelig glemt alt sammen?
Men sakte men sikkert begynte hjernen å tørke støv av alle "apotekfilene" i hjernen min. En lang historie kort,nå går det så det griner etter,kundene kommer og spør etter meg ved navn! Innrømmer gjerne at jeg er stolt av meg selv.
Min medfødte nyskjerrighet er fremdeleles inntakt,dermed lærer jeg så mye jeg kan hele tiden.
Ifølge sjefen min er jeg den fødte kundebehandler,og møter alle på riktig "plan".

Jeg føler med andre ord at jeg har "kommet hjem". Det sprøe er at det er på samme område i Oslo jeg engang startet min karriere som apotektekniker i 1973! Så ringen er sltuttet føler jeg da,ig noen av kundene kjenner med faktisk igjen!

SÅ var det poden da,sist men viktigst selvfølgelig.
Han har kommet inn på APO-skolen,som er en skole med 10 elever og som driver undervisning på et plan hvor hver enkelt elev får utvikle den siden av seg selv som er tydelig best faglig. Pluss at de er mye på turer og lærer på den måten.
Og der er det virkelig nulltoleranse på mobbing,i praksis. Ikke bare med et bilde på veggen hvor elevene danner et zero bilde(ha bloody ha).
Han gleder seg virkelig,og som han sier;nå er det på tide å konsentrere seg om studier mamma! Hvor mye varmer det et mammahjerte da? Trenger vel ikke strøm til vinteren en gang.

En liten oppsummering fra Lisbeths hjørne.(pillejomfru)
Ønsker alle en megaflott solskinnsdag:)

Jeg er så innmari lei.

Jeg vet jeg har skrevet flere innlegg om mobbing. Og for hver gang håpet jeg det skulle være det siste. Men dengang ei,nå er det på'n igjen.

Den eneste forskjellen er at nå er de eldre og dermed enda mer utspekulerte! Jeg er så forbanna at nå føler jeg at jeg sprekker snart. Problemet er at foreldrene til de
drittunga det gjelder mener tydeligvis at de ikke har noe med hva ungene deres foretar seg. med andre ord,de fraskriver seg ethvert ansvar for sine håpefulles oppførsel. De må jo få lov å utvikle personlighetene sine må du vite! ???????????
For meg virker det helt på trynet.

Hva slags mennesker skal det bli ut av unger som sitter å tenker ut måter å plage andre på,og å lage intriger.

Nå blir ikke bare poden mobba,de få som har vært venn med han blir mobba nettopp fordi de er sammen med han. Jeg blir kvalm av hele gjengen!
Før ble jeg bare lei meg,nå er jeg fly forbanna!

Hva skal til lurer jeg på,de klarer å finne på noen å mobbe han for uansett.
Har prøvd å kjøpe kule klær til han,ja jeg vet det er overfladisk men man blir jo desprat. Men da ble det jo til at de klærne så teite ut på han! Selv om mobberne har de samme klærne! Så da ville han jo ikke bruke de mer heller.

En annen ting er jo at når han har det jævlig på skolen går han i mine forspor før jeg har forlatt dem. Det er en liten greie i forhold til det han opplever,men det
gjør jo ikke saken bedre akkurat.

Nå vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal foreta meg,bortsett fra å si at det er greit at han banker opp de som er jævlige mot han. Det er en framgangsmåte jeg overhodet ikke tror på. Men det ser ut som om det er det eneste dissa mobbera forstår.

Hvis det er noen som har forslag,så er jeg takknenlig!

Den mørke kloa.

Jeg hater å ha det sånn. Innimellom kommer bare mørket krypende inn i sinnet mitt. Depresjonen.
Den har hengt på meg noen år nå,og det meste er prøvd. Det gåt kjempebra i perioder,så bang,der kom den igjen gitt.

Hadde det ikke vært for poden,hadde jeg ikke stått opp av senga. Bare dratt dyne over hue og gjemt meg sammen med den store sorte skya.

Skya som gjør at alt som vanglivis er morsomt,bare blir dritt. Ikke noe er morsomt.

Jeg veit jo at det går over,men fy f....... så jævlig det er når det står på.

I min ungdom var jeg så ignorant at jeg trodde mennesker med depresjon og angst bare kunne ta seg sammen,det fikk jo være grenser åssa da. Herregud.

Men heldigvis blir man klokere med alder,men jeg skulle virkelig ønske jeg ikke hadde funnet ut hvordan det føles.

Hørt fra baksetet.

Jeg var med venninna mi da hun kjørte sønnen sin og en kamerat i bursdag. Vi satt og prata om litt forskjellig blant annet om hvor mange mennesker det var på Strømmen storsenter å shoppa. Venninna mi og jeg hadde jo litt meningern on det,så vi hadde en jenteprat gående i forsetet.

Da kom det fra baksetet: Før hadde pappa masse penger,men nå har mamma shoppa dem bort så han er blakk!

Små gryter har også ører er det noe som heter,og det er så sant sant. Man har skjelden hemmeligheter når man har barn.

Vareheisen? Det er meg det.

Jeg veit ikke helt hvorfor,men i de siste 3-4åra har humøret mitt vært i familie med diverse heiser. Jeg må jo bare innrømme at det er slitsomt til sine tider,når jeg våkner opp om morran og alt er bare dritt.

Jeg har jo selvfølgelig tatt det opp med legen min, og fått utdelt noe pillestyr. Og det funker jo sånn delvis. Det tar kortere tid å komme opp fra kjeller'n, det er vel det som er fordelen med dem. Og at jeg faktisk sover litt mer enn 3 timer hver natt.

Nå har jeg akkurat kravla med opp fra en liten kjellertur igjen, takk og lov. Det var anderledes den gang jeg var ung og uten så veldig mye livserfaring, den gang jeg så på angst og depresjoner som svakhet. "Det måtte jo bare være å ta seg sammen da" mente jeg. Ja,ja man lærer så lenge hjernen virker sier jeg bare.

Men i dag er alt flott, og nå har jeg funnet et par jobber jeg har tenkt å søke på.
Ha en flott helg:)

Multitasking?

En ting er sikkert,når jeg skal ut å kjøre kengu bilen min er det helt klart en fordel å være en multitasker. I hvertfall i regnvær.

Det har sine spesielle forklaringer. Kengu sliter fra før av med strømmen sin,så den kommer å går litt. Jeg blir ofte sett i veikanten viftende med startkabler. Men det er jo værre ting man kan vifte med i veikanten.

Det som er værre er at jeg har kun en vundusvisker som virker,og da selvfølgelig den høyre. De som har erfaring med å være avhengig av bil skjønner hvor ille det er å begynne å styre med offentlig komunikasjon. Da særlig tog.Som i Pling,plong: Vi beklager å måtte informere at toget er innstilt fram til år 2010 eller noe sånt.

Men det ble en liten digresjon,det var vindusviskere,i entall. I går kveld hadde jeg et Reador Felgen øyeblikk,det var vel ren despersjon over tanken på tog tror jeg. Og da etter at jeg hadde kasta et blikk på værvarslinga for i dag.

Jeg rappa fiskesene fra poden,bandt viskerne sammen og satte en lang sene i venstre visker. Dro senen inn gjennom vinduet og satt der og dro samtidig som den andre gikk.
Jeg vil vel ikke påstå at det var en knirkefri oppfinnelse,men jeg kom da fram med kun ett stopp. Det ble litt mer problematisk at røyke samtitidig,men jeg fikk det tilpå et slags vis.
Jeg kan jo bare tenke meg hvordan det hadde sett ut hvis jeg satt i pasasjersetet.

Midlertidig ute av drift.

Jeg har som kanskje noen har oppdaga vært fraværene en periode. Fræværende er jeg jo rett som det er,men det er mer på det psykiske planet.
Det er ikke jeg som har vært ute av drift,men pc'n. Den fulgte med dyna til poden rett i gulvet så det sang.
Det er fremdeles ute av drift,men det er ikke jeg heldigvis.

Nå går jeg på nav kurs,et kurs som faktisk virker ganske matnyttig. Jeg må jo innrøme at jeg hadde begge horna ute når jeg kom hit første dagen,har jo gått hjemme veeeeldig lenge nå. Det har jo sine grunner som de fleste vet,men jeg har kommet fram til at jeg orker ikke å sitte her å råtne både i kropp og sjel.

Så her sitter jeg nå,her skal det trenes,læres og praksisplasser skal skaffes blir det lovet. Høres jo flott ut,så det blir jo gøy å se hva som skjer etterhvert da.
Nå som kulda har bestemt seg for å bli,er kroppen min og jeg ganske gode venner så håpet er at jeg skal komme tilbake til apotek igjen.

Ellers går livert sitt vante gang med poden og meg. Poden har fått seg endel vener etter at vi flytta nærmere de han går i klasse med. Han blir nesten ikke mobba mer,så på mange måter smiler livet sånn litt forsiktig til oss.
En relativt bra sosialt nettverk har jeg også fått stabla på beina,kontakt med gamle venner er gjenoppretta så stort sett går det som sagt framover.
Ha en flott dag.

Endelig kom skrivelysten tilbake.

Etter en laaaaaaaang våt sommer hjemme med en kropp som har krangla non stopp og en Pode som har kjeda seg mer enn vanlig har jeg endelig fått hue opp av grøfta. I hvertfall litt.

I tillegg sitter jeg å venter på at nav skal bestemme om jeg har vondt nok til å fortsatt få rehabiliteringspenger. Bare det er en påkjenning jeg ikke unner noen.
Hvis jeg får avslag sitter jeg uten penger til husleie og mat. Så i natt fikk jeg pusteproblemer,og de siste 5 nettene har jeg kanskje sovet 15-20 timer,og angstpaddene bare vokser.

Hvordan kan man få bedre helse av dette lurer jeg på,skjønner de i det hele tatt at de skalter og valter med andres liv på den måten?

Det er akkurat dette som har gjort at jeg har tatt jobber jeg egentlig ikke har helse til å ta,fordi usikkerheten er for stor når man har med nav å gjøre.

Jeg kan ikke fatte at de ha lov til å holde på sånn. Jeg skjønner at de er underbemannet,men ærlig talt.

Så nå prøver jeg å finne mot til å ringe dem igjen,får jeg avslag vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Over og ut fra en fortvila mamma.Alle forslag mottas med takk.

Herr "tvangstanke" har nå leid ut vår gamle leilighet.

Jeg må jo innrømme at jeg har vært nyskjærrig på hvor mye hushaien som var så utrolig snill å leie oss ei muldvarphule i dårlig forfattning hadde tenkt å få haia inn fra nye leieboere. Jeg betalte kr 6700 ink.strøm. Vi bodde der i 3 år og husleia begynte på 5200!

I går fant jeg den på Finn.no med bilder og hele pakka. Han har pussa opp,satt inn nytt dusjkabnett(det gamle hang og slang),lagt inn stor servant på badet(det eksisterte ikke før).
Prisen? 5500+strøm! Halloo,greit med opp og ned renter,men alikevel.

I tillegg beskrev de seg i annonsen som greie,hygglige mennesker!

Først ble jeg dritforbanna,så gikk jeg over til å håpe på leieboere fra
h............

Jeg mener,er det meg det er noe feil med her,eller er det der helt på pottittjordet?

Sola skinte langt inn i sjela i går:)

Etter å ha vært temmelig tilbakeholden med shopping en veeeldig lang periode må jeg jo bare innrømme at det begynt å rykke til i shoppegenet mitt. Vel,ikke bare litt heller. Var vel nærmere desperat er den egentlige usminkede sannhet.

I går var gudsjelovdagen(en uttrykk fra min pappa),det vil si lønning. Poden ble utstyrt med 100 lappen sin og var veldig fornøyd.En iten digresjon:Etter ar poden har fått faste oppgaver som han kan gjøre når det passer han og i hans eget tempo uten mammagnål(du messer du mamma),har dette ukepengeopplegget funka over all forventning.TIl og med han egen forventning. Liksom ikke noe enganggsgreie heller,har funka i flere uker nå. Det gå på å rydde på rommet selvfølgelig,der stod det jo tallerker,glass,flasker,papir,div spisebestikk osv osv.
Siden jeg fortsatt befinner meg i digresjonen er vi fremdeles på romrydding og ukelønn.

Etterat jeg som mammaer flest går jeg ut i fra hadde masa,masa.gnåla,kjefta,trua med kakkerlakker og det som værre er var jeg i ferd med å gi opp hele greia å fortsette i samme tralten,rett og slett fordi jeg ikke så hvor dødfødt det prosjektet var.

En dag fikk poden nok,lommmepenger ville han ha. Så jeg fikk følgende "tale":Hvis du slutter å gnåle hele tide (de hører jeg ikke alikevel),men i stdet minner meg på å rydde opp kommer detta til å funke bedre en du tror mamma!Hm,mumle,mumle sa mor.
Men ikke mer,jeg tenkte han fikk få en sjanse.
Dermed kom han ,med søppelkasse med plaspose oppi og før jeg fikk åpna kjeftamentet sa han;Slapp'a har jo ikke tenkt å putte matrester nedi der da. Så det på deg,du klarte ikke å la være å si noe om det.
Da lo jeg høyt,og tenkte at jaggu kjenner du meg ja.

Enden på visa har blitt at han rydder alt ut av rommet sitt,skifter til og med dynetrekk(det imponerte meg).Kort sagt,det er strøkent i hvertfall en gang om dagen.
Det eneste han spurte om var enliten påminnelse innimellom. Og det er selvfølgelig helt greit. Alle kan gjøre feil ALfa. Han har da i tillegg spart alle lommepengen sine. De er til fyrverkeri,men det er et heeelt annet kapittel.

Så var det shoppinga da,vi dro på Strømmen og det var jo ikke måte på hvor mye bra og
billig det var.Det var rett og slett utrolig deilig å få sluppet ut shoppemonsteret som har vært innesperret uten tilsyn i mange måneder( i hvertfall når det gjelder klær og stæsj).
Poden og jeg satt ut i hver vår retning,han til spill og jeg................

Vi ble enige om å møte hverandre etter en stund,og der kom han den snille gode gutten min,med poser fra Only og Glitter+ EB games.
Han smilte over hele ansiktet og var veeeldig hemmelighetsfull,og jeg fikk klar beskjed om at det ikke var noe å få før vi kom hjem.

Så jeg ble behørig plassert i sofaen,med en pute bak ryggen og en å sitte på. Følte på det tidspunkt at jeg hadde et helt klart fårete uttrykk. "Du ser ut som en unge på julaften" sa poden. Jeg svarte at det var akkurat det jeg følte meg som også,og det gjorde jeg faktisk. Jeg var rett og slett spent,sånne ting kan jo slå ut begge veier,og uansett må vi jo bruke det vi får.

Poden har fulgt med han gitt,en flott topp fra Only i en nydelig blåfarge og riktig størrrelse!6 par øreringer,alle sammen flotte. "De var på salg altså mamma".
Jeg ble så glad at tårene stod i øynene mine og det så han. "Blir du virkelig SÅ glad for SÅ lite var sprørsmålet. Lite? Vi pratet en god stund om at det har lite med pris og størrelse å gjøre når vi få noe.

Så var jeg tilbake igjen.

Hei igjen:)
har hatt problemer med pc'n,derfor har jeg vært fraværende en periode. Koselig av deg å savne meg Tonje:).
Litt av hvert har jo sjedd,noe bra,noe forferdelig.

I det flotte været er jeg kjent for å tilbringe mesteparten av døgnet på forsjellige badeplasser i området rundt Fjellhamar.
En flott sommerdag på Langvann sammen med fetter S og poden koste vi oss med det som hører sommerdager til. Jeg er jo som jeg har nevnt en ivrig strikker,selv i 30C.
Semtidig som jeg gjerne leser,joa multitasking.
Det var det hyggelige.

Plutselig hørte vi bare ville hyl og krampegråt. En 4 år gammel gutt hadde forsvunnet!I vannet!
Alle som var svømmedyktige løp jo selvfølgelig uti i full fart,dykka,leita og gikk "mangard" i vannet. Desverre er bunnen bare gjørme når man kommer noen meter uti.

Desverre var letingen vår uten resultat. Alle mulige uttrykkningsbiler kom så fort de kunne. Selfølgelig dykkere også.
De fant den lille kroppen etter 40min,men ingen visste egentlig hvor lenge han hadde vært borte. Det er et syn som har brent seg inn i bevisstheten.
Desverre stod ikke livet til å redde,den lille gutten er borte for alltid.

Tankene gikk og går stadig til familien som sitter igjen uten barnet sitt og broren sin. Det er så vondt å tenke seg en slik situasjon at hjernen min stopper på en måte,jeg klarer ikke å sette meg in i situasjonen. Jeg tenker bare at jeg håper de kommer seg videre etterhvert og at sårene gror.

Så fort gjort er det,vannet er en fiende så lenge man ikke kan svømme og ikke er utstyrt med sikkerhet av noe slag.

Langvann har ikke blitt besøkt av oss siden,og jeg tror ikke vi drar dit i sommer.
Som en god venninne av meg sa;De dødes kjern.

Det synes så utrolig meningsløst,jeg vet at det er lett å si at det eren mening med alt,men i hele denne hendelsen er det veldig vanskelig å finne noen mening i det hele tatt.

Poden og jeg.

Helga begynte egentlig ganske kjedelig,for oss begge. Været var lite å skryte av og alle podens kamerater var enten borte eller opptatte.

Jeg må innrømme at jeg var i et litt lyst til å gå på by'n hjørne,så vi var vel litt drittlei begge to. Nå er jo tross alt jeg den voksne her( i hvertfall i alder),så jeg tok meg sammen og fant ut at NOE måtte jeg jo klare å finne på. Helst noe som ikke kosta så mye da vel og merke.

Så den nye Disney filem Bolt havna i kurven på Rimi,og så foreslo jeg en tur på Plantasjen, Poden er nemlig en liten hobbygartner. Og jeg elsker blomster,uteblomster vel og merke. Inne er det kun grønne planter,i overflod!

Poden ble kjempefornøyd med forslaget,så vi dura avgårde i Kengu. Vel framme ordna han opp med vogn og kjørte avgårde. Han er en god gutt så han lar mor få plukke alt det hun vil ha,og er til og med behjelpelig med å finne de fineste utgavene av blomstene mor har blitt enig med seg selv om. Er det tvil om noe,løper han avgårde å spør en plantasjeperson.

Er du fornøyd nå mamma? Jada,mor var kjempefornøyd hun. Da var det hans tur,og jeg fikk fort mistanke om hvorfor han var så ivrig etter å dra dit igjen.(Vi hadde nemlig vært der dagen før også). Han lurte på hva limiten var på hans innkjøp,så jeg slo på stortromma og dro til med en hundrelapp.Men ble enig om at det kunne diskuteres,det kom litt ann på hva han kom med.

Og der kom han,smilende fra øre til øre,med en paprikaplante! Med 3 digre røde paprikafrukter på. Jeg tenkte litt sånn for meg selv at det var vel dyrt for noen få paprika,men der kom han meg i forkjøpet gitt,for han hadde allerede spurt. Den kom til å komme med nye hele sommeren,men den må ikke stå i direkte sol og så må den ha større potte og gjødning kom det i en lang setning uten at han trakk pusten. Og jeg vet om den perfekte plassen jeg mamma. Og dessuten var den på salg,bare 79kr. Det var vel billig vel?

Jeg kjente jeg ble glad langt inn i sjela,og tenkte at det finnes nok ikke så mange av deg gutten min. Jeg mener,hvor mange nesten 13åringer blir glad for en paprikaplante? Og han liker det ikke engang,men han vet at det gjør jeg. I bilen hjem var han jo da i full gang med å fortelle meg hva vi kan dyrke neste år,for han hadde hatt en lengre samtale med en dame på plantasjen son var gartner. Nemlig!

Han har planta den i ei stor bøtte som han lagde hull i bunnen på(ellers drukner jo røttene skjønner du mamma). I går hørte jeg han prata litt med den mens han vanna planta si. Det er jo ikke rart et mammahjerte smelter innimellom:)

Når kvelden kom dro jeg fram filmen,som var en overraskelse,og da kom følgende følelsesladende kommentar;Du er verdens beste mamma og jeg elsker deg over alt på jord. Vi skal vel se den sammen vel? Ja,selvfølgelig skal vi det,jeg har gledet meg i hele dag jeg gutten min. Noe som var tilfelle,jeg elsker Disneyfilmer,i hvertfall de animerte.


Dermed lagde vi hjemmelaget Peppes Pizza og så på Bolt sammen,gjett om var glad jeg fikk snudd hele dagen fra - til ++.
Jeg må bare nevne tilslutt ang filmen,jeg lo så tårene trilla nedover begge kinn av den phsykohamster'n i plastikkula. Har dere ikke sett den,så anbelfaler jeg den på det varmeste. Da selvfølgelig sammen med et eller flere barn.

Tiltakslyst sårt savnet.

Livet går opp og ned,i hvertfall for meg for tiden. Enten er det full fart eller så er det bråstopp. Akkurat nå er det bråstopp,og det irriterer meg noe helt inni granskauen.Tiltakslysten har dratt på en miniferie,bare for et par dager siden var det full fart. Jeg vet den kommer tilbake,så jeg har lært meg å akseptere det.

Men tilbake til fullfart dagene:
Da gikk det så fort at jeg klarte å sette sammen en bokhylle fra Ikea feil 2 ganger!Det var da jeg begynte å leite etter hjernen min litt rundt omkring i leiligheten. Det jeg gjorde var å sette på den flotte "pappen" bak speilvendt så jeg fikk den hvite delen mot veggen. Der pusla jeg rundt å småkjefta på megselv mens jeg klødde meg i på det tomme skallet hvor hjernen skulle ha vært.

Poden sto i døra å titta på meg med hodet på skakke og kom med følgende kommentar;Ja,ja,du gjør så godt du kan ser jeg! Syns du er flink jeg mamma!

Jeg klarte å holde maska og sa tusen takk med et stort smil. Jeg tenkte at jeg i hverfall har lært guttungen å gi ros.

Hell i uhell.

Min kjære Kengu (en 86 modell golf)har vært nevnt ved flere anledninger i denne bloggen. Gamle biler har personlighet,det er jeg helt sikker på. I hvertfall enkelte særegeneheter.
Nå er jeg ingen bilekspert,så langt derifra. Litt har jeg jo plukka opp i og med at jeg bare har hatt gamle halvvrak.

Poden og jeg tok turen til Nebben i pinsehelga,sammen med alt som kunne kjøre,sykle,krype og gå føltes det som. I min iver etter å kjempet meg til en pårkeringsplass glemte jeg å slå av lysene på Kengu.

Etter 5 timer var vi like ivrige etter å komme oss hjem igjen,men der var det helt døtt gitt. Jeg skrudde på sjarmen og fant en hyggelig mann med bil og startkabler. Kengu fikk strøm og starta som den snille bilen han er. So far so good,vi dura av gårde sammen med halve Akershus. Men langt kom vi ikke før Kengu bestemte seg for at detta gadd han rett og slett ikke. Ferdig med det.

Så der sto vi igjen da,utenfor et hus denne gangen. Tre hyggelige unggutter dytta oss ut av harms vei og mente at detta var jo ikke noe problem. Tanta hans bodde i huset og de kunne helt sikkert hjelpe oss. Strøm ble overført nok en gang,helt til huseieren titta på meg og lurte på om jeg visste at jeg ikke hadde viftereim.
Visste og visste fru Blom,det hadde jo slutta å pipe når jeg kjørte da,pluss at ladelampa hadde hatt det med å blunke til meg relativt hyppig.

Mannen var biltester,og så hyggelig at jeg ble nesten stum,han fant jo selvfølgelig flere organdonasjoner Kengu sårt trengte. Men det var ikke noe problem,bare jeg kjøpte inn organene kjente han en som kunne skifte det for en billig penge.

Som sagt så gjort,så nå står Kengu på Stovner og mottar sine nye organer,så håper jeg han rusler og går en stund til. Og mitt nye positive syn på mine medmennsker fortsetter å øke.

Min kjære Kengu.

I går var jeg en tur på Ikea for å kjøpe bokhylle til poden,den var 2 meter høy og ikke av det letteste slaget. De har det jo med å stappe alt i en eske,men jeg fikk nå stable den på ei tralle på et slags vis. Etter endel turer dit har jeg jo funnet en slags metode på det også.

På veien til kassa fikk jeg øye på utemøbler til en rimelig penge,og siden det var bare to igjen måtte jeg bestemme meg der og da. Etter å ha kjørt slalom med en selvbestemmende tralle fant jeg igjen Kengu. Som da er en liten golf. Jeg må jo innrømme at jeg var litt spent på om det i det hele tatt var mulig å få stappa hylla inn. Men etter å ha lagt ned bakseter og bretta ned forsetet ble det jammen plass.

Lett var det ikke å få løfta den inn,bedre ble det ikke av 3 unggutter som stod der å flira av min tapre innsats. Så jeg gikk bort å spurte om vi skulle bytte plass,så kunne jeg stå å flire mens de løfta hylla inn. Ingen rødmer som tenåringer,og de var kjappe til å hjelpe til gitt.

Men så var de utemøblene da,jeg bare måtte ha dem. Sånn er det bare noen ganger,vi kan jo ikke akkurat sitte på gresset ved siden av grillen heller da. Greit med piknik,men ikke i hagen. Møblene ble kjøpt og den var f... meg enda tyngre. Jeg er ikke kjent for å gi opp så lett,så slalomtralla var i gang igjen den.

Og der stod jeg da,på parkeringsplassen og dro alt ut av eskene og stappa det inn i bakparten på Kengu. Jammen fikk jeg det inn,onkel hadde vel ikke blitt overbegeistra hvis han hadde sett meg men det ga jeg rett og slett blaffen i.

Så i dag tidlig,i pysjbuksa stod jeg med baken i været å skrudde sammen hele greia,og jeg angrer ikke! Så nå mangler vi bare grillen,og den er jo mikrostørrelse i forhold. Saken er den,at jeg angrer oftere på det jeg ikke kjøper enn det jeg faktisk tar meg råd til.
God pinsehelg:)

Utepils?

Ja takk,det hadde vært megadigg.Sol,utepils og gode venner. Det drømmer jeg om akkurat nå.

Heldigvis pleier poden å få være med hjelpelæreren sin på hytta en helg i juni vært år. Da satser jeg på utepilsen,så får jeg håpe det passer for noen av venninnene mine den aktuelle helga også. Noe det helt sikkert gjør.

Badehelg

Nå har jeg sjekka været like forhåpningsfullt hver eneste dag. De har det jo med å melde flott vær for så å forandre det etterhvert som finværet nærmer seg. I hvertfall på værmeldinga på nrk.

Poden har store forventninger om Frognerbadet til helga så vi får håpe det blir sånn nogenlunde,ikke at han er så nøye på det da. Bare det ikke snør bryr han seg lite om det er sol,han hopper like fornøyd uti han. Vann er vann,sånn har han vært siden han var baby og fikk sitt første møte med svømmebaseng i en alder av 3mnd. Det var første gang han sov i 12 timer,han var utslitt etter 20min i bassenget. Ganske søtt egentlig.

Nå blir han aldri sliten,det vil si så lenge det har med vann å gjøre. Jeg er veldig glad jeg elsker å lese og å strikke. Det er den tiden jeg får pløya med igjennom alle de bøkene jeg ikke har fått tid eller ork til å lese resten av året. Pluss at jeg får en flott brunfarge.

Når andre ligger i skyggen å stønner,ligger jeg midt i sola og koser vettet av meg.
Så nå er det bare å krysse fingre og alt mulig annet det er mulig å krysse for at finværet kommer og blir i hele helga.
Ønsker dere alle en flott pinsehelg.