Poden og jeg.

Helga begynte egentlig ganske kjedelig,for oss begge. Været var lite å skryte av og alle podens kamerater var enten borte eller opptatte.

Jeg må innrømme at jeg var i et litt lyst til å gå på by'n hjørne,så vi var vel litt drittlei begge to. Nå er jo tross alt jeg den voksne her( i hvertfall i alder),så jeg tok meg sammen og fant ut at NOE måtte jeg jo klare å finne på. Helst noe som ikke kosta så mye da vel og merke.

Så den nye Disney filem Bolt havna i kurven på Rimi,og så foreslo jeg en tur på Plantasjen, Poden er nemlig en liten hobbygartner. Og jeg elsker blomster,uteblomster vel og merke. Inne er det kun grønne planter,i overflod!

Poden ble kjempefornøyd med forslaget,så vi dura avgårde i Kengu. Vel framme ordna han opp med vogn og kjørte avgårde. Han er en god gutt så han lar mor få plukke alt det hun vil ha,og er til og med behjelpelig med å finne de fineste utgavene av blomstene mor har blitt enig med seg selv om. Er det tvil om noe,løper han avgårde å spør en plantasjeperson.

Er du fornøyd nå mamma? Jada,mor var kjempefornøyd hun. Da var det hans tur,og jeg fikk fort mistanke om hvorfor han var så ivrig etter å dra dit igjen.(Vi hadde nemlig vært der dagen før også). Han lurte på hva limiten var på hans innkjøp,så jeg slo på stortromma og dro til med en hundrelapp.Men ble enig om at det kunne diskuteres,det kom litt ann på hva han kom med.

Og der kom han,smilende fra øre til øre,med en paprikaplante! Med 3 digre røde paprikafrukter på. Jeg tenkte litt sånn for meg selv at det var vel dyrt for noen få paprika,men der kom han meg i forkjøpet gitt,for han hadde allerede spurt. Den kom til å komme med nye hele sommeren,men den må ikke stå i direkte sol og så må den ha større potte og gjødning kom det i en lang setning uten at han trakk pusten. Og jeg vet om den perfekte plassen jeg mamma. Og dessuten var den på salg,bare 79kr. Det var vel billig vel?

Jeg kjente jeg ble glad langt inn i sjela,og tenkte at det finnes nok ikke så mange av deg gutten min. Jeg mener,hvor mange nesten 13åringer blir glad for en paprikaplante? Og han liker det ikke engang,men han vet at det gjør jeg. I bilen hjem var han jo da i full gang med å fortelle meg hva vi kan dyrke neste år,for han hadde hatt en lengre samtale med en dame på plantasjen son var gartner. Nemlig!

Han har planta den i ei stor bøtte som han lagde hull i bunnen på(ellers drukner jo røttene skjønner du mamma). I går hørte jeg han prata litt med den mens han vanna planta si. Det er jo ikke rart et mammahjerte smelter innimellom:)

Når kvelden kom dro jeg fram filmen,som var en overraskelse,og da kom følgende følelsesladende kommentar;Du er verdens beste mamma og jeg elsker deg over alt på jord. Vi skal vel se den sammen vel? Ja,selvfølgelig skal vi det,jeg har gledet meg i hele dag jeg gutten min. Noe som var tilfelle,jeg elsker Disneyfilmer,i hvertfall de animerte.


Dermed lagde vi hjemmelaget Peppes Pizza og så på Bolt sammen,gjett om var glad jeg fikk snudd hele dagen fra - til ++.
Jeg må bare nevne tilslutt ang filmen,jeg lo så tårene trilla nedover begge kinn av den phsykohamster'n i plastikkula. Har dere ikke sett den,så anbelfaler jeg den på det varmeste. Da selvfølgelig sammen med et eller flere barn.

Tiltakslyst sårt savnet.

Livet går opp og ned,i hvertfall for meg for tiden. Enten er det full fart eller så er det bråstopp. Akkurat nå er det bråstopp,og det irriterer meg noe helt inni granskauen.Tiltakslysten har dratt på en miniferie,bare for et par dager siden var det full fart. Jeg vet den kommer tilbake,så jeg har lært meg å akseptere det.

Men tilbake til fullfart dagene:
Da gikk det så fort at jeg klarte å sette sammen en bokhylle fra Ikea feil 2 ganger!Det var da jeg begynte å leite etter hjernen min litt rundt omkring i leiligheten. Det jeg gjorde var å sette på den flotte "pappen" bak speilvendt så jeg fikk den hvite delen mot veggen. Der pusla jeg rundt å småkjefta på megselv mens jeg klødde meg i på det tomme skallet hvor hjernen skulle ha vært.

Poden sto i døra å titta på meg med hodet på skakke og kom med følgende kommentar;Ja,ja,du gjør så godt du kan ser jeg! Syns du er flink jeg mamma!

Jeg klarte å holde maska og sa tusen takk med et stort smil. Jeg tenkte at jeg i hverfall har lært guttungen å gi ros.

Hell i uhell.

Min kjære Kengu (en 86 modell golf)har vært nevnt ved flere anledninger i denne bloggen. Gamle biler har personlighet,det er jeg helt sikker på. I hvertfall enkelte særegeneheter.
Nå er jeg ingen bilekspert,så langt derifra. Litt har jeg jo plukka opp i og med at jeg bare har hatt gamle halvvrak.

Poden og jeg tok turen til Nebben i pinsehelga,sammen med alt som kunne kjøre,sykle,krype og gå føltes det som. I min iver etter å kjempet meg til en pårkeringsplass glemte jeg å slå av lysene på Kengu.

Etter 5 timer var vi like ivrige etter å komme oss hjem igjen,men der var det helt døtt gitt. Jeg skrudde på sjarmen og fant en hyggelig mann med bil og startkabler. Kengu fikk strøm og starta som den snille bilen han er. So far so good,vi dura av gårde sammen med halve Akershus. Men langt kom vi ikke før Kengu bestemte seg for at detta gadd han rett og slett ikke. Ferdig med det.

Så der sto vi igjen da,utenfor et hus denne gangen. Tre hyggelige unggutter dytta oss ut av harms vei og mente at detta var jo ikke noe problem. Tanta hans bodde i huset og de kunne helt sikkert hjelpe oss. Strøm ble overført nok en gang,helt til huseieren titta på meg og lurte på om jeg visste at jeg ikke hadde viftereim.
Visste og visste fru Blom,det hadde jo slutta å pipe når jeg kjørte da,pluss at ladelampa hadde hatt det med å blunke til meg relativt hyppig.

Mannen var biltester,og så hyggelig at jeg ble nesten stum,han fant jo selvfølgelig flere organdonasjoner Kengu sårt trengte. Men det var ikke noe problem,bare jeg kjøpte inn organene kjente han en som kunne skifte det for en billig penge.

Som sagt så gjort,så nå står Kengu på Stovner og mottar sine nye organer,så håper jeg han rusler og går en stund til. Og mitt nye positive syn på mine medmennsker fortsetter å øke.

Min kjære Kengu.

I går var jeg en tur på Ikea for å kjøpe bokhylle til poden,den var 2 meter høy og ikke av det letteste slaget. De har det jo med å stappe alt i en eske,men jeg fikk nå stable den på ei tralle på et slags vis. Etter endel turer dit har jeg jo funnet en slags metode på det også.

På veien til kassa fikk jeg øye på utemøbler til en rimelig penge,og siden det var bare to igjen måtte jeg bestemme meg der og da. Etter å ha kjørt slalom med en selvbestemmende tralle fant jeg igjen Kengu. Som da er en liten golf. Jeg må jo innrømme at jeg var litt spent på om det i det hele tatt var mulig å få stappa hylla inn. Men etter å ha lagt ned bakseter og bretta ned forsetet ble det jammen plass.

Lett var det ikke å få løfta den inn,bedre ble det ikke av 3 unggutter som stod der å flira av min tapre innsats. Så jeg gikk bort å spurte om vi skulle bytte plass,så kunne jeg stå å flire mens de løfta hylla inn. Ingen rødmer som tenåringer,og de var kjappe til å hjelpe til gitt.

Men så var de utemøblene da,jeg bare måtte ha dem. Sånn er det bare noen ganger,vi kan jo ikke akkurat sitte på gresset ved siden av grillen heller da. Greit med piknik,men ikke i hagen. Møblene ble kjøpt og den var f... meg enda tyngre. Jeg er ikke kjent for å gi opp så lett,så slalomtralla var i gang igjen den.

Og der stod jeg da,på parkeringsplassen og dro alt ut av eskene og stappa det inn i bakparten på Kengu. Jammen fikk jeg det inn,onkel hadde vel ikke blitt overbegeistra hvis han hadde sett meg men det ga jeg rett og slett blaffen i.

Så i dag tidlig,i pysjbuksa stod jeg med baken i været å skrudde sammen hele greia,og jeg angrer ikke! Så nå mangler vi bare grillen,og den er jo mikrostørrelse i forhold. Saken er den,at jeg angrer oftere på det jeg ikke kjøper enn det jeg faktisk tar meg råd til.
God pinsehelg:)

Utepils?

Ja takk,det hadde vært megadigg.Sol,utepils og gode venner. Det drømmer jeg om akkurat nå.

Heldigvis pleier poden å få være med hjelpelæreren sin på hytta en helg i juni vært år. Da satser jeg på utepilsen,så får jeg håpe det passer for noen av venninnene mine den aktuelle helga også. Noe det helt sikkert gjør.

Badehelg

Nå har jeg sjekka været like forhåpningsfullt hver eneste dag. De har det jo med å melde flott vær for så å forandre det etterhvert som finværet nærmer seg. I hvertfall på værmeldinga på nrk.

Poden har store forventninger om Frognerbadet til helga så vi får håpe det blir sånn nogenlunde,ikke at han er så nøye på det da. Bare det ikke snør bryr han seg lite om det er sol,han hopper like fornøyd uti han. Vann er vann,sånn har han vært siden han var baby og fikk sitt første møte med svømmebaseng i en alder av 3mnd. Det var første gang han sov i 12 timer,han var utslitt etter 20min i bassenget. Ganske søtt egentlig.

Nå blir han aldri sliten,det vil si så lenge det har med vann å gjøre. Jeg er veldig glad jeg elsker å lese og å strikke. Det er den tiden jeg får pløya med igjennom alle de bøkene jeg ikke har fått tid eller ork til å lese resten av året. Pluss at jeg får en flott brunfarge.

Når andre ligger i skyggen å stønner,ligger jeg midt i sola og koser vettet av meg.
Så nå er det bare å krysse fingre og alt mulig annet det er mulig å krysse for at finværet kommer og blir i hele helga.
Ønsker dere alle en flott pinsehelg.

Når alt er bare dritt.

Jeg hater å være deppa men nå har jeg vært drittlei det meste ganske lenge. Jeg finner liksom ikke noe lyspunkt i det hele tatt.

Jeg er lei av å ha dårlig økonomi,lei av å ha alt ansvaret for poden alene,lei av å aldri kunne gå noen steder alene,lei av å aldri kunne ta en utepils,lei av å ha liten plass,lei av å aldri kunne unne meg noen ting uten å ha dårlig samvittighet,lei av å ikke kunne gi poden alt det andre barn får,lei av å gjøre nesten alt alene,lei av den drittsekken jeg var så dum å velge som far til poden,stort sett lei av det meste egentlig,lei av å alltid ha vondt et eller annet sted,lei av å¨alltid være sliten. Sånn,nå har jeg fått sutra litt.

Jeg vet denne tilstanden går over,men det er jævlig så lenge det varer. Desverre er det ingenting å gjøre med den,bare vente til den går over igjen. Det idelle hadde vært å sove helt til det går over,men det er jo et håpløst ønske.

Folk er flinke til å komme med overfladiske oppmuntringer,men desverre virker det bare mot sin hensikt. Da tenker jeg bare at egentlig bryr du deg ikke i det hele tatt,du bare føler du må si noen trøstende ord.

Jeg klarer jo å holde maska ovenfor poden,heldigvis. Han merker ingenting,jeg har lang erfaring i å late som om alt er i skjønneste orden.
Jeg håper hver kveld når jeg legger meg at jeg får sove minst 4 timer og at jeg våkner i litt bedre sinnstilstand.
Håp er godt å ha.