Min kjære Kengu (en 86 modell golf)har vært nevnt ved flere anledninger i denne bloggen. Gamle biler har personlighet,det er jeg helt sikker på. I hvertfall enkelte særegeneheter.
Nå er jeg ingen bilekspert,så langt derifra. Litt har jeg jo plukka opp i og med at jeg bare har hatt gamle halvvrak.
Poden og jeg tok turen til Nebben i pinsehelga,sammen med alt som kunne kjøre,sykle,krype og gå føltes det som. I min iver etter å kjempet meg til en pårkeringsplass glemte jeg å slå av lysene på Kengu.
Etter 5 timer var vi like ivrige etter å komme oss hjem igjen,men der var det helt døtt gitt. Jeg skrudde på sjarmen og fant en hyggelig mann med bil og startkabler. Kengu fikk strøm og starta som den snille bilen han er. So far so good,vi dura av gårde sammen med halve Akershus. Men langt kom vi ikke før Kengu bestemte seg for at detta gadd han rett og slett ikke. Ferdig med det.
Så der sto vi igjen da,utenfor et hus denne gangen. Tre hyggelige unggutter dytta oss ut av harms vei og mente at detta var jo ikke noe problem. Tanta hans bodde i huset og de kunne helt sikkert hjelpe oss. Strøm ble overført nok en gang,helt til huseieren titta på meg og lurte på om jeg visste at jeg ikke hadde viftereim.
Visste og visste fru Blom,det hadde jo slutta å pipe når jeg kjørte da,pluss at ladelampa hadde hatt det med å blunke til meg relativt hyppig.
Mannen var biltester,og så hyggelig at jeg ble nesten stum,han fant jo selvfølgelig flere organdonasjoner Kengu sårt trengte. Men det var ikke noe problem,bare jeg kjøpte inn organene kjente han en som kunne skifte det for en billig penge.
Som sagt så gjort,så nå står Kengu på Stovner og mottar sine nye organer,så håper jeg han rusler og går en stund til. Og mitt nye positive syn på mine medmennsker fortsetter å øke.
Organ donasjon er flotte greier!
SvarSlettHåper Kengu kommer fra det med livet i behold!