Tiden går..........

Hei til de som tar en titt. Lenge siden jeg har vært her inne,mange grunner til det,men her er jeg:) Vi har nå bodd her i vår koselige underetasje i 4år,kjempekoselig familie vi leier av i motsetning til herr tvangstanke og hesten hans (les kona). Der hvor jeg fikk kjeft fordi jeg kasta for mye søppel,og kona synes det var så fælt å se at poden hadde det så vondt. Hun var lærer på skolen så hun så jo da alt fra skolens synspunkt,at han ble mobba i alle år var for henne underordnet. Hun ville helst at han skulle ha det vondt et sted hun slapp å se det! Så på grunn av det holdt vi på å bli kasta ut. Dvs ikke direkte,han bare satte opp husleia så høyt at han regna med at fattiglusa (det var helt klart hans syn på meg). Alt det andre han syntes om meg kan være like greit å la være å nevne. Men at jeg var tilbakestående i hans øyne var krystallklart Men nok om det,vi koser oss her vi bor nå. Stor hage,ingen bakdel når man er blomsterelsker og har en sønn som elsker å dyrke alt fra bær til grønnsaker. Dessverre har ikke det sosiale blitt noe bedre,jeg hadde håpet at når vi flytta midt nedi gryta hvor alle i klassen hans bodde ville de etterhvert godta han. Men nei,sånn ble det ikke. Det har egentlig blitt om mulig verre,han er nå fullstendig venneløs. Dørklokka ringer aldri,mobilen ringer kun når faren hans skal beklage seg over helsa si. Så,han har kun meg,han stoler kun på meg og vil helst være sammen med meg. Dermed blir jeg også isolert,jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli det. Jeg pleide å være et megasosialt vesen,og er det vel enda. Mange med gode hensikter kommer med råd,og det er jo sånn de fleste av oss er laget. Vi vil jo så gjerne hjelpe,men tro meg,det meste har blitt prøvd allerede. Hvis jeg drar noe sted med bil,sitter han og er redd for at noe skal skje med meg. Hva om jeg havner i en bilulykke? Og i værste fall dør? Alt dette has han tenkt igjennom. Som hvor lenge tar det før han får beskjed? Hva med han om jeg dør? Han har sagt rett ut at hvis det skjer meg noe tar han sitt eget liv. Han har kun meg,jeg er den eneste som forstår han. Dette er hans tanker. Jeg skjønner godt hans tankegang,jeg husker jeg hadde de samme. Men det gjaldt pappa'n min. Jeg tenker så ofte på han,er stolt av han på alle måter. Det hadde vært lett å finne seg noen å være sammen med som holder på med ting som ikke er greit. Som å drikke,sloss,stjele osv. Joda,han har fått tilbudet,på skolen hans var det ei voksen jente som inviterte dem hjem og sjenka dem fulle. Stort ståhei,min sønn var overhodet ikke innblandet. All mobbinga har jo selvfølgelig satt spor,selvtilliten kunne vært bedre. Men han godtar ikke hva som helst for å få seg en venn. Noe som fort kunne skjedd,vi kjenner vel alle noen som har gjort det. Jeg har jo fulgt med de få gangene han har hatt en venn,og han er den mest loyale vennen man kan få,trenger de hjelp kommer han sporenstreks. Som Det er nå sitter han inne hos meg dag etter dag,han har store søvnproblemer,han er overvektig pga mobbinga. Jeg regner med at de mammaene som leser dette skjønner hva jeg mener når jeg sier at når jeg tenker på hvor vondt han har/har hatt det klarer jeg bare å tenke så langt,så blir det for vondt. Men han er tøff,og heldigvis har han samme humor som meg. Men vi lever jo i et slags vakum,de eneste vi ser er hverandre,dag ut og dag inn. Han er en utrolig snill gutt,hvem kjøper smykker for sine egen lommepenger til mamma? Nå kommer sommeren,han liker å bade,og siden vi ikke har noen å dra sammen med blir jeg sittende der i time etter time med strikketøyet og bøkene mine. Men jeg blir i alle fall brun da. DET ER IKKE SÅNN DET SKAL VÆRE! Hadde skolen innrømmet at han ble mobba og at han har dysleksi allerede i 2.klasse hadde livet hans vært annerledes nå,og det gjør meg bitter. Hva med hans fremtid? Nå har han bestemt seg for å begynne på helsestudio,og det skal jeg følge opp 100%.

Jul med sin glede.

For første gang på mange år gleder jeg meg faktisk til jul. Den største grunnen til at det har vært så som så med forventninger og glede er rett og slett at jeg har hatt så dårlig råd at det har vært mer en belasting enn en glede.
,
Men nå:),nå gleder jeg meg som en liten unge,til alt fra baking til pynting og ja,hold dere fast;til og med vasking. Ikke sånn som mora mi holdt på selvfølgelig,der vble det jo vaska i kroker jeg ikke visste vi hadde engang.
Resultatet ble jo selvfølgelig at hun ble utslitt og alt ble et ork. Det fikk jeg stort sett høre hver jul,uff denna jula,det er jo bare slit og mas. Koselig for en liten unge å høre,en som bare gledet seg noe helt vanvittig!

Men det som er "fint" med å ha hatt mødre som har gjort endel feil er at akkurat de feilene går liksom ikke videre til mitt barn. Bare en hel drøss med andre feil.
Garantert.

Men sånn er livet,det var det med den bagasjen igjen da............

Men som sagt i år slipper jeg å snu på 50 øringen,og det føles som luksus.Det å kunne gi poden det han ønsker seg,som selfølgelig er penger til fyrverkeri som alltid.

VI skal feire julen sammen,han og jeg for første gang,bare vi to. Og vi gleder oss begge to.

Sprøtt at han faktisk har bllitt så gammel at han faktisk er selskap og vi kan ha nesten voksne samtaler.

Så selv om familien vår er en liten en er det fremdeles en hel familie.

Tankene mine går til de barna som går en utrygg jul i møte,med for mye alkohol og krangling mellom voksne.

Men uansett,jeg vet i hvertfall at min sønn er trygg på det området,vi skal bare kose oss noe veldig.

Ha en flott jul alle sammen:)

Følelser er rare greier.

Det er mange år siden jeg ble utsatt for psykisk mishandling,og jeg må jo si jeg trodde jeg hadde utvikla litt mer motstand mot kritikk og bemerkninger om at jeg svarer til enkeltes forventninger.

Je,jeg sikter her til min forhenværende jobb. Det ble liksom aldri
bra nok uansett hvor hardt og mye jeg strakk meg. Nå har jeg sagt opp,men det er visst ikke så enkelt. Forklaringer blir mer eller mindre forlangt. Jeg har sagt som
det er,jeg føler meg som en drittunge som ikke lever opp til forventningene og jeg har ikke lovet mer enn jeg kan holde.

Når jeg sier jeg gjør så godt jeg kan og får beskjed om at det kanskje ikke er bra nok har jeg jo blitt oppgitt og lei meg. Dlink til å vise følelser har jeg aldri vært,det henger igjen fra barndommen hvor jeg skulle være "snill" pike.Smilet blir
klistra på og jeg har prøvd enda hardere. Frem til nå,plutselig ble det nok, jeg innså vel at jeg blir aldri bra nok.

Jeg tror ikke det er gjort med vilje,det er nok mer troen på at til mer man presser på til flinkere blir man. Men sånn funker i hvertfall ikke jeg. Jeg er en type som blomstrer opp når jeg får utfolde meg og kreativiteten min. Jeg er et menneske som
el glad i å hjelpe andre mennesker og kanskje ikke fullt så glad i å få folk til å bruke så mye penger som mulig.

Jeg har levd på sparebluss i så mange år at det tar lang tid å snu på flisa.

Jeg merker at jeg er veldig "flink" til å innta en underdanig rolle så fort jeg kommer bort i mennesker som er bestemmende og det irriterer meg noe helt jævlig.
Så hva gjør jeg da? Jo da jobber jeg med den saken,men da må jeg bort fra sånne mennesker,selv om de kanskje ikke er sånn privat hjelper det meg lite. I privatlivet kan jeg velge bort sånne mennesker.

Selvtillitten ramler rett ned i skoa,og det godtar jeg rett og slett IKKE! Jeg har ikke brukt så mange år på å bygge opp selvtillitt til at jeg kan noen ta den fra meg igjen! Det har jo ikke hjulpet at etter 30 år i apotek får jeg betalt som en tekniker uten utdannelse i 2.året. Det er ca 50 kr for lite i timen!

Den eneste jeg er takknemlig for er at jeg faktisk fikk jobb etter mange år ute av yrket.

Poden har begynt på ny skole og trives,han er glad for å gå dit,og da føler jeg at endelig smiler livet igjen. Ingen skal få ødelegge noe som helst denne gangen.
Ferdig snakka! Dette var da noen betraktninger over kaffekoppen en tidlig lørdags morgen.

Som HKH sier;over og ut. Ha en flott helg alle sammen

Borte en stund,plutselig tilbake.

Hei alle sammen:)
Lenge siden jeg har vært venner med bokstavene nå. Har liksom ikke hatt skrivelyst,pluss at jeg har vært veldig sliten i perioder.Hvorfor?

Jo,jeg har endelig fått selvtillitt til å gå tilbake til det egentlige yrket mitt,som er apotektekniker. Høres sikkert litt merkelig ut,men etter alt det som skjedde i livet mitt i en laaaang periode følte jeg at jeg ikke fortjente noe særlig bedre enn vikarjobber. Les dårlig betalte jobber hvor jeg ikke trengte utdannelse i det hele tatt. Pluss at hjernen mitt var så opptatt med problemløsning at jeg rett og slett ikke kunne ha en jobb som krevde noe særlig tankegang.

Alt det hadde med problemene skolen tredde ned over ørene mine,det har jeg skrevet om før her,gjenntatte og gjentatte ganger.

Grunnen til at selvtilltitten har kommet tilbake sakte men sikkert er at jeg traff igjen ei venninne jeg mistet kontakten med i mange år. Det har også vist seg at det faktisk var en felles bekjent som ødela forholdet vårt,bevisst. Sjalusi er noe dritt,i hvertfall når det er ubegrunnet og planlagt for å ødelegge et veldig godt vennskap.

Vel,han klarte det noen år,men jeg tror på skjebnen,og jeg tror det har spilt en veldig stor rolle i at vi fant hverandre igjen. Det var som om vi aldri hadde hatt noe opphold. Vi er rett og slett sjelevenner,vi føler når den sndre har det vondt,er glad,sint osv. Det er rett og slett helt utrolig deilig å ha ei venninne som henne.'
Det finnes rett og slett ikke nok adjektiver til å beskrive henne som person.

Så fra å være mutt,putt alene,ble vi to og dermed ble alle problemer halvert gitt.
Det viser seg at hun har det på akkuret samme måte,det hadde liksom vært noe som mangla i alle disse årene.

Vi er begge alenemødre og har kommet fram til at så lenge vi ikke finner et mannfolk,eller rettere sagt to,som ikke kan gjøre noe for oss som vi ikke kan gjøre selv forblir vi single med stor S.

Så var de meg da,ramla litt av igjen som vanlig,har begynt å jobbe på apotek igjen,det er ca 12år siden sist. og for å være helt ærlig trodde jeg aldri jeg skulle få noen apotekjobb igjen,jeg er jo ikke akkurat noen tenåring lenger,og det har utviklet seg mye på de årene. bl.a. nye dataprogram.
Men,mot alle odds fikk jeg jobb i en liten privat kjede i Oslo.
Der begynte jeg i desember,og jobber 3 dager i uka.

I begynnelsen føle jeg meg som en som har gått seg bort i medisinskuffen uten kart og kompass. Jeg var mildt sagt ganske fortvila,hadde jeg virkelig glemt alt sammen?
Men sakte men sikkert begynte hjernen å tørke støv av alle "apotekfilene" i hjernen min. En lang historie kort,nå går det så det griner etter,kundene kommer og spør etter meg ved navn! Innrømmer gjerne at jeg er stolt av meg selv.
Min medfødte nyskjerrighet er fremdeleles inntakt,dermed lærer jeg så mye jeg kan hele tiden.
Ifølge sjefen min er jeg den fødte kundebehandler,og møter alle på riktig "plan".

Jeg føler med andre ord at jeg har "kommet hjem". Det sprøe er at det er på samme område i Oslo jeg engang startet min karriere som apotektekniker i 1973! Så ringen er sltuttet føler jeg da,ig noen av kundene kjenner med faktisk igjen!

SÅ var det poden da,sist men viktigst selvfølgelig.
Han har kommet inn på APO-skolen,som er en skole med 10 elever og som driver undervisning på et plan hvor hver enkelt elev får utvikle den siden av seg selv som er tydelig best faglig. Pluss at de er mye på turer og lærer på den måten.
Og der er det virkelig nulltoleranse på mobbing,i praksis. Ikke bare med et bilde på veggen hvor elevene danner et zero bilde(ha bloody ha).
Han gleder seg virkelig,og som han sier;nå er det på tide å konsentrere seg om studier mamma! Hvor mye varmer det et mammahjerte da? Trenger vel ikke strøm til vinteren en gang.

En liten oppsummering fra Lisbeths hjørne.(pillejomfru)
Ønsker alle en megaflott solskinnsdag:)

Jeg er så innmari lei.

Jeg vet jeg har skrevet flere innlegg om mobbing. Og for hver gang håpet jeg det skulle være det siste. Men dengang ei,nå er det på'n igjen.

Den eneste forskjellen er at nå er de eldre og dermed enda mer utspekulerte! Jeg er så forbanna at nå føler jeg at jeg sprekker snart. Problemet er at foreldrene til de
drittunga det gjelder mener tydeligvis at de ikke har noe med hva ungene deres foretar seg. med andre ord,de fraskriver seg ethvert ansvar for sine håpefulles oppførsel. De må jo få lov å utvikle personlighetene sine må du vite! ???????????
For meg virker det helt på trynet.

Hva slags mennesker skal det bli ut av unger som sitter å tenker ut måter å plage andre på,og å lage intriger.

Nå blir ikke bare poden mobba,de få som har vært venn med han blir mobba nettopp fordi de er sammen med han. Jeg blir kvalm av hele gjengen!
Før ble jeg bare lei meg,nå er jeg fly forbanna!

Hva skal til lurer jeg på,de klarer å finne på noen å mobbe han for uansett.
Har prøvd å kjøpe kule klær til han,ja jeg vet det er overfladisk men man blir jo desprat. Men da ble det jo til at de klærne så teite ut på han! Selv om mobberne har de samme klærne! Så da ville han jo ikke bruke de mer heller.

En annen ting er jo at når han har det jævlig på skolen går han i mine forspor før jeg har forlatt dem. Det er en liten greie i forhold til det han opplever,men det
gjør jo ikke saken bedre akkurat.

Nå vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal foreta meg,bortsett fra å si at det er greit at han banker opp de som er jævlige mot han. Det er en framgangsmåte jeg overhodet ikke tror på. Men det ser ut som om det er det eneste dissa mobbera forstår.

Hvis det er noen som har forslag,så er jeg takknenlig!

Den mørke kloa.

Jeg hater å ha det sånn. Innimellom kommer bare mørket krypende inn i sinnet mitt. Depresjonen.
Den har hengt på meg noen år nå,og det meste er prøvd. Det gåt kjempebra i perioder,så bang,der kom den igjen gitt.

Hadde det ikke vært for poden,hadde jeg ikke stått opp av senga. Bare dratt dyne over hue og gjemt meg sammen med den store sorte skya.

Skya som gjør at alt som vanglivis er morsomt,bare blir dritt. Ikke noe er morsomt.

Jeg veit jo at det går over,men fy f....... så jævlig det er når det står på.

I min ungdom var jeg så ignorant at jeg trodde mennesker med depresjon og angst bare kunne ta seg sammen,det fikk jo være grenser åssa da. Herregud.

Men heldigvis blir man klokere med alder,men jeg skulle virkelig ønske jeg ikke hadde funnet ut hvordan det føles.

Hørt fra baksetet.

Jeg var med venninna mi da hun kjørte sønnen sin og en kamerat i bursdag. Vi satt og prata om litt forskjellig blant annet om hvor mange mennesker det var på Strømmen storsenter å shoppa. Venninna mi og jeg hadde jo litt meningern on det,så vi hadde en jenteprat gående i forsetet.

Da kom det fra baksetet: Før hadde pappa masse penger,men nå har mamma shoppa dem bort så han er blakk!

Små gryter har også ører er det noe som heter,og det er så sant sant. Man har skjelden hemmeligheter når man har barn.