Tiden går..........

Hei til de som tar en titt. Lenge siden jeg har vært her inne,mange grunner til det,men her er jeg:) Vi har nå bodd her i vår koselige underetasje i 4år,kjempekoselig familie vi leier av i motsetning til herr tvangstanke og hesten hans (les kona). Der hvor jeg fikk kjeft fordi jeg kasta for mye søppel,og kona synes det var så fælt å se at poden hadde det så vondt. Hun var lærer på skolen så hun så jo da alt fra skolens synspunkt,at han ble mobba i alle år var for henne underordnet. Hun ville helst at han skulle ha det vondt et sted hun slapp å se det! Så på grunn av det holdt vi på å bli kasta ut. Dvs ikke direkte,han bare satte opp husleia så høyt at han regna med at fattiglusa (det var helt klart hans syn på meg). Alt det andre han syntes om meg kan være like greit å la være å nevne. Men at jeg var tilbakestående i hans øyne var krystallklart Men nok om det,vi koser oss her vi bor nå. Stor hage,ingen bakdel når man er blomsterelsker og har en sønn som elsker å dyrke alt fra bær til grønnsaker. Dessverre har ikke det sosiale blitt noe bedre,jeg hadde håpet at når vi flytta midt nedi gryta hvor alle i klassen hans bodde ville de etterhvert godta han. Men nei,sånn ble det ikke. Det har egentlig blitt om mulig verre,han er nå fullstendig venneløs. Dørklokka ringer aldri,mobilen ringer kun når faren hans skal beklage seg over helsa si. Så,han har kun meg,han stoler kun på meg og vil helst være sammen med meg. Dermed blir jeg også isolert,jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli det. Jeg pleide å være et megasosialt vesen,og er det vel enda. Mange med gode hensikter kommer med råd,og det er jo sånn de fleste av oss er laget. Vi vil jo så gjerne hjelpe,men tro meg,det meste har blitt prøvd allerede. Hvis jeg drar noe sted med bil,sitter han og er redd for at noe skal skje med meg. Hva om jeg havner i en bilulykke? Og i værste fall dør? Alt dette has han tenkt igjennom. Som hvor lenge tar det før han får beskjed? Hva med han om jeg dør? Han har sagt rett ut at hvis det skjer meg noe tar han sitt eget liv. Han har kun meg,jeg er den eneste som forstår han. Dette er hans tanker. Jeg skjønner godt hans tankegang,jeg husker jeg hadde de samme. Men det gjaldt pappa'n min. Jeg tenker så ofte på han,er stolt av han på alle måter. Det hadde vært lett å finne seg noen å være sammen med som holder på med ting som ikke er greit. Som å drikke,sloss,stjele osv. Joda,han har fått tilbudet,på skolen hans var det ei voksen jente som inviterte dem hjem og sjenka dem fulle. Stort ståhei,min sønn var overhodet ikke innblandet. All mobbinga har jo selvfølgelig satt spor,selvtilliten kunne vært bedre. Men han godtar ikke hva som helst for å få seg en venn. Noe som fort kunne skjedd,vi kjenner vel alle noen som har gjort det. Jeg har jo fulgt med de få gangene han har hatt en venn,og han er den mest loyale vennen man kan få,trenger de hjelp kommer han sporenstreks. Som Det er nå sitter han inne hos meg dag etter dag,han har store søvnproblemer,han er overvektig pga mobbinga. Jeg regner med at de mammaene som leser dette skjønner hva jeg mener når jeg sier at når jeg tenker på hvor vondt han har/har hatt det klarer jeg bare å tenke så langt,så blir det for vondt. Men han er tøff,og heldigvis har han samme humor som meg. Men vi lever jo i et slags vakum,de eneste vi ser er hverandre,dag ut og dag inn. Han er en utrolig snill gutt,hvem kjøper smykker for sine egen lommepenger til mamma? Nå kommer sommeren,han liker å bade,og siden vi ikke har noen å dra sammen med blir jeg sittende der i time etter time med strikketøyet og bøkene mine. Men jeg blir i alle fall brun da. DET ER IKKE SÅNN DET SKAL VÆRE! Hadde skolen innrømmet at han ble mobba og at han har dysleksi allerede i 2.klasse hadde livet hans vært annerledes nå,og det gjør meg bitter. Hva med hans fremtid? Nå har han bestemt seg for å begynne på helsestudio,og det skal jeg følge opp 100%.