Jeg hater å ha det sånn. Innimellom kommer bare mørket krypende inn i sinnet mitt. Depresjonen.
Den har hengt på meg noen år nå,og det meste er prøvd. Det gåt kjempebra i perioder,så bang,der kom den igjen gitt.
Hadde det ikke vært for poden,hadde jeg ikke stått opp av senga. Bare dratt dyne over hue og gjemt meg sammen med den store sorte skya.
Skya som gjør at alt som vanglivis er morsomt,bare blir dritt. Ikke noe er morsomt.
Jeg veit jo at det går over,men fy f....... så jævlig det er når det står på.
I min ungdom var jeg så ignorant at jeg trodde mennesker med depresjon og angst bare kunne ta seg sammen,det fikk jo være grenser åssa da. Herregud.
Men heldigvis blir man klokere med alder,men jeg skulle virkelig ønske jeg ikke hadde funnet ut hvordan det føles.
Ja du sier noe Lisbeth - det er ikke bare å ta seg sammen...
SvarSlettPappa`n min møtte veggen på jobben for noen år tilbake nå.
Han ble uføretrygdet til 7. og sist, men det tok sin tid.
Jeg skjønte at han var deppa og at det værstevar angsten, han kunne få angst anfall om nettene og Mamma måtte trå til.
Han var så sliten etter en arbeidsuke at han brukte hele helgen på å komme seg igjen, klarte ikke annet enn å sove eller sitte apatisk i sofan å se ut i luften.
Bare det å gå i et familie selskap var et stort ork, som han som regel vred seg ut av.
Jeg på min side, tenkte at: Kjære vene, han må da kunne ta seg sammen i noen timer vel?
Så ille kan det da ikke være? Hvorfor er den mannen så deppa, han som har så mange mennesker rundt seg som elsker ham?
Så møtte jeg selv fanden på flatmark..
I forbindelse med å miste jobben, samtidig som jeg mistet det jeg trodde var en god venn..
Jeg ble så deprimert at jeg ble sykemeldt fra å søke jobb faktisk, og akkurat som med Pappa ble min største fiende ANGSTEN!
Jeg turte ikke åpne døra når noen ringte på, jeg snakket ikke i telefonen, det var skummelt og jeg måtte jobbe skikkelig med meg selv for å gå på butikken og handle, så det begrenset seg til 1 gang pr. uke.
Jeg satt for det meste å gjemte meg under et teppe i sofan, og lyset var slått av.
Jeg kunne ha bra dager også, men mye av det var bare svart og jeg husker det som i en sånn dis.
DA FØRST SKJØNTE JEG AT DET IKKE BARE VAR Å TA SEG SAMMEN!
Ett hvert menneske som ikke har opplevd depresajon og angst, ber jeg vennligst om å bare holde kjeft - for de aner ikke hva de snakker om!
God bedring Lisbeth - jeg tenker på deg!
Kort innpå, vil jeg bare si at Pappa er langt bedre nå, han har 90 % gode dager, men orker ikke store folke mengder osv. Og stress blir han skikkelig dårlig av.
SvarSlettHan har lært mye om å sette seg selv forran og lever deretter.
For min del, var det over på 4 mnd. og siden den gang har jeg ikke hatt noe tilbakefall.
Men jeg lærte uhorvelig mye om meg selv, jeg har blitt flinkere til å si NEI, og å fullføre de tingene som er viktige for meg uavhengig av hva andre synser og mener om det!
Tusen takk for hyggelig oppmuntring:)
SvarSlett