Det er mange år siden jeg ble utsatt for psykisk mishandling,og jeg må jo si jeg trodde jeg hadde utvikla litt mer motstand mot kritikk og bemerkninger om at jeg svarer til enkeltes forventninger.
Je,jeg sikter her til min forhenværende jobb. Det ble liksom aldri
bra nok uansett hvor hardt og mye jeg strakk meg. Nå har jeg sagt opp,men det er visst ikke så enkelt. Forklaringer blir mer eller mindre forlangt. Jeg har sagt som
det er,jeg føler meg som en drittunge som ikke lever opp til forventningene og jeg har ikke lovet mer enn jeg kan holde.
Når jeg sier jeg gjør så godt jeg kan og får beskjed om at det kanskje ikke er bra nok har jeg jo blitt oppgitt og lei meg. Dlink til å vise følelser har jeg aldri vært,det henger igjen fra barndommen hvor jeg skulle være "snill" pike.Smilet blir
klistra på og jeg har prøvd enda hardere. Frem til nå,plutselig ble det nok, jeg innså vel at jeg blir aldri bra nok.
Jeg tror ikke det er gjort med vilje,det er nok mer troen på at til mer man presser på til flinkere blir man. Men sånn funker i hvertfall ikke jeg. Jeg er en type som blomstrer opp når jeg får utfolde meg og kreativiteten min. Jeg er et menneske som
el glad i å hjelpe andre mennesker og kanskje ikke fullt så glad i å få folk til å bruke så mye penger som mulig.
Jeg har levd på sparebluss i så mange år at det tar lang tid å snu på flisa.
Jeg merker at jeg er veldig "flink" til å innta en underdanig rolle så fort jeg kommer bort i mennesker som er bestemmende og det irriterer meg noe helt jævlig.
Så hva gjør jeg da? Jo da jobber jeg med den saken,men da må jeg bort fra sånne mennesker,selv om de kanskje ikke er sånn privat hjelper det meg lite. I privatlivet kan jeg velge bort sånne mennesker.
Selvtillitten ramler rett ned i skoa,og det godtar jeg rett og slett IKKE! Jeg har ikke brukt så mange år på å bygge opp selvtillitt til at jeg kan noen ta den fra meg igjen! Det har jo ikke hjulpet at etter 30 år i apotek får jeg betalt som en tekniker uten utdannelse i 2.året. Det er ca 50 kr for lite i timen!
Den eneste jeg er takknemlig for er at jeg faktisk fikk jobb etter mange år ute av yrket.
Poden har begynt på ny skole og trives,han er glad for å gå dit,og da føler jeg at endelig smiler livet igjen. Ingen skal få ødelegge noe som helst denne gangen.
Ferdig snakka! Dette var da noen betraktninger over kaffekoppen en tidlig lørdags morgen.
Som HKH sier;over og ut. Ha en flott helg alle sammen
Hei, Tusen takk for kjempehyggelig kommentar i bloggen min.
SvarSlettDyr er herlige og må behandles med respekt, ikke sant?
Kommentarknappen var forsvunnet her, tror kanskje den har samme farge som bakgrunnen? Men jeg fant den alikevel.
Joda, jeg skjønner hva du mener. Jeg reiste meg og gikk fra den forrige jobben for noen få månder siden. Mobbing rett og slett. Det var helt forferdelig. Men desverre lever vi ikke i kardemommeby som jeg ønsker, og noen vil bare tråkke på andre for å komme fram. Så jeg gikk.. rett ut. Nok får være nok!!
Har nå en annen jobb. Ikke halvparten så bra som den forrige, men med hyggelige mennesker. Og det er det som teller. Fjern alle de som ikke gjør deg godt. Sitter du igjen med en eller to, er det mer enn nok!
Opp opp opp!!!
Så kjedelig Lisbeth at det ikke funket i den nye jobben.
SvarSlettMen jeg tenker at du har rett, livet er for kort til å surre bort på å hele tiden strekke seg etter å please andre.
Når man så finner ut at uannsett hva en gjør så oppnår man ikke å tilfredstille de kravene, vel da er det kanskje likegodt å ta sin hatt å gå mens en har selvrespekten i behold.
Godt å høre at poden trives på ny skole.
Det går forløpig mye bedre med Lillebror også..
Stå på!
"that which does not kill us makes us stronger" kan være en grei regel å leve etter!