Borte en stund,plutselig tilbake.

Hei alle sammen:)
Lenge siden jeg har vært venner med bokstavene nå. Har liksom ikke hatt skrivelyst,pluss at jeg har vært veldig sliten i perioder.Hvorfor?

Jo,jeg har endelig fått selvtillitt til å gå tilbake til det egentlige yrket mitt,som er apotektekniker. Høres sikkert litt merkelig ut,men etter alt det som skjedde i livet mitt i en laaaang periode følte jeg at jeg ikke fortjente noe særlig bedre enn vikarjobber. Les dårlig betalte jobber hvor jeg ikke trengte utdannelse i det hele tatt. Pluss at hjernen mitt var så opptatt med problemløsning at jeg rett og slett ikke kunne ha en jobb som krevde noe særlig tankegang.

Alt det hadde med problemene skolen tredde ned over ørene mine,det har jeg skrevet om før her,gjenntatte og gjentatte ganger.

Grunnen til at selvtilltitten har kommet tilbake sakte men sikkert er at jeg traff igjen ei venninne jeg mistet kontakten med i mange år. Det har også vist seg at det faktisk var en felles bekjent som ødela forholdet vårt,bevisst. Sjalusi er noe dritt,i hvertfall når det er ubegrunnet og planlagt for å ødelegge et veldig godt vennskap.

Vel,han klarte det noen år,men jeg tror på skjebnen,og jeg tror det har spilt en veldig stor rolle i at vi fant hverandre igjen. Det var som om vi aldri hadde hatt noe opphold. Vi er rett og slett sjelevenner,vi føler når den sndre har det vondt,er glad,sint osv. Det er rett og slett helt utrolig deilig å ha ei venninne som henne.'
Det finnes rett og slett ikke nok adjektiver til å beskrive henne som person.

Så fra å være mutt,putt alene,ble vi to og dermed ble alle problemer halvert gitt.
Det viser seg at hun har det på akkuret samme måte,det hadde liksom vært noe som mangla i alle disse årene.

Vi er begge alenemødre og har kommet fram til at så lenge vi ikke finner et mannfolk,eller rettere sagt to,som ikke kan gjøre noe for oss som vi ikke kan gjøre selv forblir vi single med stor S.

Så var de meg da,ramla litt av igjen som vanlig,har begynt å jobbe på apotek igjen,det er ca 12år siden sist. og for å være helt ærlig trodde jeg aldri jeg skulle få noen apotekjobb igjen,jeg er jo ikke akkurat noen tenåring lenger,og det har utviklet seg mye på de årene. bl.a. nye dataprogram.
Men,mot alle odds fikk jeg jobb i en liten privat kjede i Oslo.
Der begynte jeg i desember,og jobber 3 dager i uka.

I begynnelsen føle jeg meg som en som har gått seg bort i medisinskuffen uten kart og kompass. Jeg var mildt sagt ganske fortvila,hadde jeg virkelig glemt alt sammen?
Men sakte men sikkert begynte hjernen å tørke støv av alle "apotekfilene" i hjernen min. En lang historie kort,nå går det så det griner etter,kundene kommer og spør etter meg ved navn! Innrømmer gjerne at jeg er stolt av meg selv.
Min medfødte nyskjerrighet er fremdeleles inntakt,dermed lærer jeg så mye jeg kan hele tiden.
Ifølge sjefen min er jeg den fødte kundebehandler,og møter alle på riktig "plan".

Jeg føler med andre ord at jeg har "kommet hjem". Det sprøe er at det er på samme område i Oslo jeg engang startet min karriere som apotektekniker i 1973! Så ringen er sltuttet føler jeg da,ig noen av kundene kjenner med faktisk igjen!

SÅ var det poden da,sist men viktigst selvfølgelig.
Han har kommet inn på APO-skolen,som er en skole med 10 elever og som driver undervisning på et plan hvor hver enkelt elev får utvikle den siden av seg selv som er tydelig best faglig. Pluss at de er mye på turer og lærer på den måten.
Og der er det virkelig nulltoleranse på mobbing,i praksis. Ikke bare med et bilde på veggen hvor elevene danner et zero bilde(ha bloody ha).
Han gleder seg virkelig,og som han sier;nå er det på tide å konsentrere seg om studier mamma! Hvor mye varmer det et mammahjerte da? Trenger vel ikke strøm til vinteren en gang.

En liten oppsummering fra Lisbeths hjørne.(pillejomfru)
Ønsker alle en megaflott solskinnsdag:)