Jul med sin glede.

For første gang på mange år gleder jeg meg faktisk til jul. Den største grunnen til at det har vært så som så med forventninger og glede er rett og slett at jeg har hatt så dårlig råd at det har vært mer en belasting enn en glede.
,
Men nå:),nå gleder jeg meg som en liten unge,til alt fra baking til pynting og ja,hold dere fast;til og med vasking. Ikke sånn som mora mi holdt på selvfølgelig,der vble det jo vaska i kroker jeg ikke visste vi hadde engang.
Resultatet ble jo selvfølgelig at hun ble utslitt og alt ble et ork. Det fikk jeg stort sett høre hver jul,uff denna jula,det er jo bare slit og mas. Koselig for en liten unge å høre,en som bare gledet seg noe helt vanvittig!

Men det som er "fint" med å ha hatt mødre som har gjort endel feil er at akkurat de feilene går liksom ikke videre til mitt barn. Bare en hel drøss med andre feil.
Garantert.

Men sånn er livet,det var det med den bagasjen igjen da............

Men som sagt i år slipper jeg å snu på 50 øringen,og det føles som luksus.Det å kunne gi poden det han ønsker seg,som selfølgelig er penger til fyrverkeri som alltid.

VI skal feire julen sammen,han og jeg for første gang,bare vi to. Og vi gleder oss begge to.

Sprøtt at han faktisk har bllitt så gammel at han faktisk er selskap og vi kan ha nesten voksne samtaler.

Så selv om familien vår er en liten en er det fremdeles en hel familie.

Tankene mine går til de barna som går en utrygg jul i møte,med for mye alkohol og krangling mellom voksne.

Men uansett,jeg vet i hvertfall at min sønn er trygg på det området,vi skal bare kose oss noe veldig.

Ha en flott jul alle sammen:)

Følelser er rare greier.

Det er mange år siden jeg ble utsatt for psykisk mishandling,og jeg må jo si jeg trodde jeg hadde utvikla litt mer motstand mot kritikk og bemerkninger om at jeg svarer til enkeltes forventninger.

Je,jeg sikter her til min forhenværende jobb. Det ble liksom aldri
bra nok uansett hvor hardt og mye jeg strakk meg. Nå har jeg sagt opp,men det er visst ikke så enkelt. Forklaringer blir mer eller mindre forlangt. Jeg har sagt som
det er,jeg føler meg som en drittunge som ikke lever opp til forventningene og jeg har ikke lovet mer enn jeg kan holde.

Når jeg sier jeg gjør så godt jeg kan og får beskjed om at det kanskje ikke er bra nok har jeg jo blitt oppgitt og lei meg. Dlink til å vise følelser har jeg aldri vært,det henger igjen fra barndommen hvor jeg skulle være "snill" pike.Smilet blir
klistra på og jeg har prøvd enda hardere. Frem til nå,plutselig ble det nok, jeg innså vel at jeg blir aldri bra nok.

Jeg tror ikke det er gjort med vilje,det er nok mer troen på at til mer man presser på til flinkere blir man. Men sånn funker i hvertfall ikke jeg. Jeg er en type som blomstrer opp når jeg får utfolde meg og kreativiteten min. Jeg er et menneske som
el glad i å hjelpe andre mennesker og kanskje ikke fullt så glad i å få folk til å bruke så mye penger som mulig.

Jeg har levd på sparebluss i så mange år at det tar lang tid å snu på flisa.

Jeg merker at jeg er veldig "flink" til å innta en underdanig rolle så fort jeg kommer bort i mennesker som er bestemmende og det irriterer meg noe helt jævlig.
Så hva gjør jeg da? Jo da jobber jeg med den saken,men da må jeg bort fra sånne mennesker,selv om de kanskje ikke er sånn privat hjelper det meg lite. I privatlivet kan jeg velge bort sånne mennesker.

Selvtillitten ramler rett ned i skoa,og det godtar jeg rett og slett IKKE! Jeg har ikke brukt så mange år på å bygge opp selvtillitt til at jeg kan noen ta den fra meg igjen! Det har jo ikke hjulpet at etter 30 år i apotek får jeg betalt som en tekniker uten utdannelse i 2.året. Det er ca 50 kr for lite i timen!

Den eneste jeg er takknemlig for er at jeg faktisk fikk jobb etter mange år ute av yrket.

Poden har begynt på ny skole og trives,han er glad for å gå dit,og da føler jeg at endelig smiler livet igjen. Ingen skal få ødelegge noe som helst denne gangen.
Ferdig snakka! Dette var da noen betraktninger over kaffekoppen en tidlig lørdags morgen.

Som HKH sier;over og ut. Ha en flott helg alle sammen

Borte en stund,plutselig tilbake.

Hei alle sammen:)
Lenge siden jeg har vært venner med bokstavene nå. Har liksom ikke hatt skrivelyst,pluss at jeg har vært veldig sliten i perioder.Hvorfor?

Jo,jeg har endelig fått selvtillitt til å gå tilbake til det egentlige yrket mitt,som er apotektekniker. Høres sikkert litt merkelig ut,men etter alt det som skjedde i livet mitt i en laaaang periode følte jeg at jeg ikke fortjente noe særlig bedre enn vikarjobber. Les dårlig betalte jobber hvor jeg ikke trengte utdannelse i det hele tatt. Pluss at hjernen mitt var så opptatt med problemløsning at jeg rett og slett ikke kunne ha en jobb som krevde noe særlig tankegang.

Alt det hadde med problemene skolen tredde ned over ørene mine,det har jeg skrevet om før her,gjenntatte og gjentatte ganger.

Grunnen til at selvtilltitten har kommet tilbake sakte men sikkert er at jeg traff igjen ei venninne jeg mistet kontakten med i mange år. Det har også vist seg at det faktisk var en felles bekjent som ødela forholdet vårt,bevisst. Sjalusi er noe dritt,i hvertfall når det er ubegrunnet og planlagt for å ødelegge et veldig godt vennskap.

Vel,han klarte det noen år,men jeg tror på skjebnen,og jeg tror det har spilt en veldig stor rolle i at vi fant hverandre igjen. Det var som om vi aldri hadde hatt noe opphold. Vi er rett og slett sjelevenner,vi føler når den sndre har det vondt,er glad,sint osv. Det er rett og slett helt utrolig deilig å ha ei venninne som henne.'
Det finnes rett og slett ikke nok adjektiver til å beskrive henne som person.

Så fra å være mutt,putt alene,ble vi to og dermed ble alle problemer halvert gitt.
Det viser seg at hun har det på akkuret samme måte,det hadde liksom vært noe som mangla i alle disse årene.

Vi er begge alenemødre og har kommet fram til at så lenge vi ikke finner et mannfolk,eller rettere sagt to,som ikke kan gjøre noe for oss som vi ikke kan gjøre selv forblir vi single med stor S.

Så var de meg da,ramla litt av igjen som vanlig,har begynt å jobbe på apotek igjen,det er ca 12år siden sist. og for å være helt ærlig trodde jeg aldri jeg skulle få noen apotekjobb igjen,jeg er jo ikke akkurat noen tenåring lenger,og det har utviklet seg mye på de årene. bl.a. nye dataprogram.
Men,mot alle odds fikk jeg jobb i en liten privat kjede i Oslo.
Der begynte jeg i desember,og jobber 3 dager i uka.

I begynnelsen føle jeg meg som en som har gått seg bort i medisinskuffen uten kart og kompass. Jeg var mildt sagt ganske fortvila,hadde jeg virkelig glemt alt sammen?
Men sakte men sikkert begynte hjernen å tørke støv av alle "apotekfilene" i hjernen min. En lang historie kort,nå går det så det griner etter,kundene kommer og spør etter meg ved navn! Innrømmer gjerne at jeg er stolt av meg selv.
Min medfødte nyskjerrighet er fremdeleles inntakt,dermed lærer jeg så mye jeg kan hele tiden.
Ifølge sjefen min er jeg den fødte kundebehandler,og møter alle på riktig "plan".

Jeg føler med andre ord at jeg har "kommet hjem". Det sprøe er at det er på samme område i Oslo jeg engang startet min karriere som apotektekniker i 1973! Så ringen er sltuttet føler jeg da,ig noen av kundene kjenner med faktisk igjen!

SÅ var det poden da,sist men viktigst selvfølgelig.
Han har kommet inn på APO-skolen,som er en skole med 10 elever og som driver undervisning på et plan hvor hver enkelt elev får utvikle den siden av seg selv som er tydelig best faglig. Pluss at de er mye på turer og lærer på den måten.
Og der er det virkelig nulltoleranse på mobbing,i praksis. Ikke bare med et bilde på veggen hvor elevene danner et zero bilde(ha bloody ha).
Han gleder seg virkelig,og som han sier;nå er det på tide å konsentrere seg om studier mamma! Hvor mye varmer det et mammahjerte da? Trenger vel ikke strøm til vinteren en gang.

En liten oppsummering fra Lisbeths hjørne.(pillejomfru)
Ønsker alle en megaflott solskinnsdag:)

Jeg er så innmari lei.

Jeg vet jeg har skrevet flere innlegg om mobbing. Og for hver gang håpet jeg det skulle være det siste. Men dengang ei,nå er det på'n igjen.

Den eneste forskjellen er at nå er de eldre og dermed enda mer utspekulerte! Jeg er så forbanna at nå føler jeg at jeg sprekker snart. Problemet er at foreldrene til de
drittunga det gjelder mener tydeligvis at de ikke har noe med hva ungene deres foretar seg. med andre ord,de fraskriver seg ethvert ansvar for sine håpefulles oppførsel. De må jo få lov å utvikle personlighetene sine må du vite! ???????????
For meg virker det helt på trynet.

Hva slags mennesker skal det bli ut av unger som sitter å tenker ut måter å plage andre på,og å lage intriger.

Nå blir ikke bare poden mobba,de få som har vært venn med han blir mobba nettopp fordi de er sammen med han. Jeg blir kvalm av hele gjengen!
Før ble jeg bare lei meg,nå er jeg fly forbanna!

Hva skal til lurer jeg på,de klarer å finne på noen å mobbe han for uansett.
Har prøvd å kjøpe kule klær til han,ja jeg vet det er overfladisk men man blir jo desprat. Men da ble det jo til at de klærne så teite ut på han! Selv om mobberne har de samme klærne! Så da ville han jo ikke bruke de mer heller.

En annen ting er jo at når han har det jævlig på skolen går han i mine forspor før jeg har forlatt dem. Det er en liten greie i forhold til det han opplever,men det
gjør jo ikke saken bedre akkurat.

Nå vet jeg ærlig talt ikke hva jeg skal foreta meg,bortsett fra å si at det er greit at han banker opp de som er jævlige mot han. Det er en framgangsmåte jeg overhodet ikke tror på. Men det ser ut som om det er det eneste dissa mobbera forstår.

Hvis det er noen som har forslag,så er jeg takknenlig!