Min kjære Kengu.

I går var jeg en tur på Ikea for å kjøpe bokhylle til poden,den var 2 meter høy og ikke av det letteste slaget. De har det jo med å stappe alt i en eske,men jeg fikk nå stable den på ei tralle på et slags vis. Etter endel turer dit har jeg jo funnet en slags metode på det også.

På veien til kassa fikk jeg øye på utemøbler til en rimelig penge,og siden det var bare to igjen måtte jeg bestemme meg der og da. Etter å ha kjørt slalom med en selvbestemmende tralle fant jeg igjen Kengu. Som da er en liten golf. Jeg må jo innrømme at jeg var litt spent på om det i det hele tatt var mulig å få stappa hylla inn. Men etter å ha lagt ned bakseter og bretta ned forsetet ble det jammen plass.

Lett var det ikke å få løfta den inn,bedre ble det ikke av 3 unggutter som stod der å flira av min tapre innsats. Så jeg gikk bort å spurte om vi skulle bytte plass,så kunne jeg stå å flire mens de løfta hylla inn. Ingen rødmer som tenåringer,og de var kjappe til å hjelpe til gitt.

Men så var de utemøblene da,jeg bare måtte ha dem. Sånn er det bare noen ganger,vi kan jo ikke akkurat sitte på gresset ved siden av grillen heller da. Greit med piknik,men ikke i hagen. Møblene ble kjøpt og den var f... meg enda tyngre. Jeg er ikke kjent for å gi opp så lett,så slalomtralla var i gang igjen den.

Og der stod jeg da,på parkeringsplassen og dro alt ut av eskene og stappa det inn i bakparten på Kengu. Jammen fikk jeg det inn,onkel hadde vel ikke blitt overbegeistra hvis han hadde sett meg men det ga jeg rett og slett blaffen i.

Så i dag tidlig,i pysjbuksa stod jeg med baken i været å skrudde sammen hele greia,og jeg angrer ikke! Så nå mangler vi bare grillen,og den er jo mikrostørrelse i forhold. Saken er den,at jeg angrer oftere på det jeg ikke kjøper enn det jeg faktisk tar meg råd til.
God pinsehelg:)

Utepils?

Ja takk,det hadde vært megadigg.Sol,utepils og gode venner. Det drømmer jeg om akkurat nå.

Heldigvis pleier poden å få være med hjelpelæreren sin på hytta en helg i juni vært år. Da satser jeg på utepilsen,så får jeg håpe det passer for noen av venninnene mine den aktuelle helga også. Noe det helt sikkert gjør.

Badehelg

Nå har jeg sjekka været like forhåpningsfullt hver eneste dag. De har det jo med å melde flott vær for så å forandre det etterhvert som finværet nærmer seg. I hvertfall på værmeldinga på nrk.

Poden har store forventninger om Frognerbadet til helga så vi får håpe det blir sånn nogenlunde,ikke at han er så nøye på det da. Bare det ikke snør bryr han seg lite om det er sol,han hopper like fornøyd uti han. Vann er vann,sånn har han vært siden han var baby og fikk sitt første møte med svømmebaseng i en alder av 3mnd. Det var første gang han sov i 12 timer,han var utslitt etter 20min i bassenget. Ganske søtt egentlig.

Nå blir han aldri sliten,det vil si så lenge det har med vann å gjøre. Jeg er veldig glad jeg elsker å lese og å strikke. Det er den tiden jeg får pløya med igjennom alle de bøkene jeg ikke har fått tid eller ork til å lese resten av året. Pluss at jeg får en flott brunfarge.

Når andre ligger i skyggen å stønner,ligger jeg midt i sola og koser vettet av meg.
Så nå er det bare å krysse fingre og alt mulig annet det er mulig å krysse for at finværet kommer og blir i hele helga.
Ønsker dere alle en flott pinsehelg.

Når alt er bare dritt.

Jeg hater å være deppa men nå har jeg vært drittlei det meste ganske lenge. Jeg finner liksom ikke noe lyspunkt i det hele tatt.

Jeg er lei av å ha dårlig økonomi,lei av å ha alt ansvaret for poden alene,lei av å aldri kunne gå noen steder alene,lei av å aldri kunne ta en utepils,lei av å ha liten plass,lei av å aldri kunne unne meg noen ting uten å ha dårlig samvittighet,lei av å ikke kunne gi poden alt det andre barn får,lei av å gjøre nesten alt alene,lei av den drittsekken jeg var så dum å velge som far til poden,stort sett lei av det meste egentlig,lei av å alltid ha vondt et eller annet sted,lei av å¨alltid være sliten. Sånn,nå har jeg fått sutra litt.

Jeg vet denne tilstanden går over,men det er jævlig så lenge det varer. Desverre er det ingenting å gjøre med den,bare vente til den går over igjen. Det idelle hadde vært å sove helt til det går over,men det er jo et håpløst ønske.

Folk er flinke til å komme med overfladiske oppmuntringer,men desverre virker det bare mot sin hensikt. Da tenker jeg bare at egentlig bryr du deg ikke i det hele tatt,du bare føler du må si noen trøstende ord.

Jeg klarer jo å holde maska ovenfor poden,heldigvis. Han merker ingenting,jeg har lang erfaring i å late som om alt er i skjønneste orden.
Jeg håper hver kveld når jeg legger meg at jeg får sove minst 4 timer og at jeg våkner i litt bedre sinnstilstand.
Håp er godt å ha.

Full pott.

Noen ganger må jeg innrømme at jeg blir litt stolt av mine mammaegenskaper. I går fikk jeg masse kreditt på mammakonto'n.
Jeg satt og surra på nettet og fant ut at de skulle sette ut ørret inne ved Losby og kasta meg på tlf for å spørre om hvem som helt kunne tråkke med.
Joa,det gikk bra det svarte en hyggelig stemme.

Poden ble jo helt i hundre,hans store lidenskap er jo alt som har med fisking å gjøre. Jeg må jo innrømme at jeg ikke helt visste hva jeg begikk meg utpå,ikke at det er så uvanlig.

Vi møtte opp,poden,jeg og 15 mannfolk. De stussa fælt,det var tydelig.
Særlig når de fant ut at jeg skulle være med også da,men de var for høflige til å si noe. Vi ble stabla inn i bilen til en av dem og kjørte langt inn i skauen. Alle med hver sin megapose med ørett.

Vel fremme var det bare å ta beina fatt,og vi gikk og vi gikk. Fisken skulle selvfølgelig settes ut i småvann langt inne i huttaheita. Men fy søren så koselige alle var,og så mye jeg lærte om hvor vi kunne fiske hen osv.
Hytte hadde de også,der fikk vi pølser,kaffe og jammen fikk vi kaker også. Poden lider jo under mangel på mannlig forbilde så han koste vettet av seg. Når de i tillegg spurte om han ville være med i dag var lykken fullkommen.

Jeg klarte jo ikke å la være å nevne min rolle i det hele,litt skryt fortjener jo vi mammaer innimellom. Han skønte jo hva jeg var ute å fiska etter så han var kjapp til å fortelle meg at der hadde jeg fått full pott i mammapoeng. Deilig følelse det der.

Men i dag blir jeg hjemme,tar en velfortjent time på sofaen tror jeg.

Utrolig,men sant.

Poden og jeg var oppom faren hans før 17.mai for å høytidelig motta en overraskende 500 lapp. Den pleier bare å dukke opp til jul og bursdag,men poden ringte å spurte om han hadde noe å bidra med og da var det vel vanskelig selv for han å si nei.

Vi måtte jo sitte der litt da,sånn for syns skyld. Jeg gidder ikke å gå inn på ritualet vi må gå igjennom når vi besøker han. Det er tragisk,rett og slett.

Som regel ber jeg poden om å sette seg i stolen,ikke ved siden av han i sofaen. Men siden det var lenge siden vi hadde vært der glemte jeg det. En av tingene han gjør hver gang er nemlig å småknuffe og småklype mesteparten av den lille tida vi er der.
Og er det noe poden hater,så er det sånne ting. Han har tross alt blitt mobba i mange år. Dette har jo faren hans blitt informert om,ikke bare en gang. Hukommelsen der i gården er vel heller ikke eksisterende,det vet vi jo. Det er også selvinnsikten,sunt folkevett og det meste av det andre har i toppen.

Det gikk som det måtte gå,poden ble sint og sa ifra. Det gjorde jeg også,ganske klart. Da klarte faren hans å si at da kunne han ikke være med på fisketur når han ble så fort sur!
Stort tap. Det er tre år siden sist han hadde han med seg,og da måtte jeg hente dem etter en dag. Han ble jo selvfølgelig "syk".

Greia er den at jeg tror at ifølge hans hukommelse var sikkert på mange fisketurer sammen i fjor,så ille kan det bli.
Men nå fikk poden klar beskjed fra meg at hvis faren skulle finne på å ringe ang en fisketur får han rett og slett ikke lov til å være med. Det er også den siste gangen vi er der oppe,og dermed falt det en bør fra mine skuldre. Og fra podens,han blir like sint hver gang vi har vært der,det blir jo jeg også.
Dermed blir vi spart for minst 3 sure perioder i året.

Dette skulle jeg ha gjort for lenge siden,men det er først nå jeg faktisk tør.

Hutre,hutre.

Jeg,som de fleste andre nordmenn har lagt bort vinterklær og flyr rundt og later som om det er sommer. Og holder på å fryse bort!
Nå veit jeg at jeg tåler mindre kulde enn de fleste,men det får være grenser.

Jeg gjør det samme vær eneste vår,så fort sola stikker fram og varmer opp skikkelig innstiller jeg meg på sommer og glemmer at det fort kan bli kaldt utover hele mai.Nå har jeg blitt så gammel at man skulle tro at jeg hadde lært at jeg bor i et utrolig kaldt land. Tydeligvis ikke.Jeg hutrer og knyter meg sammen og blir bare mer og mer grinete. Jeg bare ELSKER sola,full stopp.

Nå sitter jeg med et lite håp om at det ikke blåser nordavind fra alle kanter 17.mai sånn som det gjorde i fjor. Jeg må bare innrømme at jeg ikke er noe fan av 17.mai,har aldri vært det heller.
Men siden jeg har barn må jeg bare ta meg sammen og late som om det er en kjempedag.Og det har gått greit det,og det går nok greit i år også.
Jeg håper bare at jeg slipper å fryse tærne av meg!

Og så har fiskesesongen begynt.

Jeg må jo si at jeg er kjempeglad for at poden har en hobby han elsker,det jeg ikke er fullt så begeistra for er at jeg er den eneste som tar han med på fisketur.
Fisking har liksom aldri vært min greie,men jeg har nå lært meg å sette marken på kroken og opparbeide en viss entusiasme for alle fisketurene vi drar på.

Saken er nemlig den at når han har hatt altfor mye å tenke på i en periode er fiskturer den eneste som får letta på "trykket" han får i hodet. Han sier at han føler at hjernen ikke får plass,og jeg vet akkurat hva han mener fordi jeg får akkurat samme følelsen når hjernen min blir utsatt for altfor mye press over lang tid.

Så i helga var vi på fisketur både lørdag og søndag. Jeg hadde egentlig mye mer lyst til å bli på sofaen i hvertfall en av dagene,men hva gjør man ikke for at barna skal ha det bra. Lørdagen klarte jeg å skli på et fjell og dermed forsvant beina rett og og ryggen rett ned,den kjente jeg helt opp i topplokket.

Det høres vel egentlig ut som om jeg gjør alt han vil,men han hat vært utsatt for så mye dritt at jeg rett og slett er redd han ikke klarer mer en dag. Han har jo vært på legevakta med angstanfall 1 gang allerede,så da er liksom noen fisketurer en billig pris å betale for at han skal kunne fungere.

Det blir bare mye for en person noen ganger og i dag er jeg så trøtt og sliten at jeg føler jeg trenger en fridag snart. Og da mener jeg ikke en helg,men en fridag fra jobben så jeg kan være hjemme alene noen timer. Trot jeg skal spørre om jeg kan ta fri i morgen jeg.

Komplinmanger.

Vi damer er jo egentlig relativt flinke til å gi hverandre komplimanger,men når det kommer fra en 12år gammel gutt som til og med er min sønn er de gull hvert.

Jeg har som kjent vært på flyttefot og utseende har ikke blitt prioritert på en stund. I dag tidlig tok jeg meg sammen siden jeg hadde legetime,tenkte det var greit at jeg ikke så ut som ei utslitt vaskefille. Kommer jo fra et møblert hjem må dere vite.

Jeg dro fram ei heller nyinnkjøpt olabukse og et par greie topper og slang et belte i livet. Det gikk igjennom speilsjekken og jeg entret rommet poden satt i,han kasta et blikk i min retning og uttalte;Nå så du ut som en ungdom mamma!

I og med at jeg har vært igjennom ungdommen opptil flere ganger svelgte jeg kommentaren rått og den har jeg tenkt å flyte på resten av dagen.

Flytt og stapp det inn.

Nå er vi endedelig inne i den "nye" leiligheten vår og jeg har overlevd uten varige men! Men fy fillern så glad jeg er av typen som ikke gir opp lett,da hadde vi vel bodd i rundkjøringa borti her i steden eller noe sånt.

Jeg er av den typen flytter som liker å flytte litt av gangen,sånn at jeg kan sette det rett dit det skal. Det har jeg vært vant til i og med at jeg med et unntak ikke har flytta lange avstander.

Det begynte jo veeeldig pent og pyntelig denne gangen også,så lenge jeg var in charge som det så kjekt heter på ytenlandsk. Alle kjøkkenting ble pent og relativt pyntelig satt på plass,det og alt annet jeg var i stand til å stappe i baken på Kengu.

Men så var det jammen slutt gitt,den helt store flyttedagen kom og heldigvis dukka det opp noen med både bærekraft og bil. Sliten som jeg var stod jeg bare der og gapa som en fisk på land eller ei forvirra vegglus med løpetid. Noe i den duren var det helt klart.

De bare trampa inn og forsvant med det ene etter det andre ut i bilen(nå er jo det en vanlig operasjon ved flytting,det har jo vegglusa fått med seg),jeg prøvde etter beste evne å følge med så godt jeg kunne. Men alt jeg klarte å bidra med var noen tafatte;Det skal kastes osv.

Det hele var over på et par timer,og der satt vi,midt i en hinderløype som kunne helt greit blitt brukt i OL i møbelhopping. Bortsett fra at hinderne var byttet ut med kommoder,kasser,sofaer,marsvinbur,bokhylledeler osv. Og der sto jeg da,med bevegelser som helt sikkert kunne sammenlignes med en forvirra kanin hoppa jeg rundt for å finne det aller viktigste. Etter litt kommodeklatring fant vi sengene våre og tv'n og der lå vi og slafsa gotteri og kosa oss.

Helt til neste dag,det var hulevaskedag. Gruff og grums som jeg hadde grua meg, selv om jeg hadde tjuvstarta litt. Der må jeg si at jeg har selektiv hukommelse,akkurat på utvasking av leiligheter. Det er pyyyyyyyyton de luxe pluss 5 1/2,minst. Mine gode venner salmiakk og grønnsåpe ankom stedet punktlig sammen med meg og kosten.

Så da blir tak og vegger vaska sammen,det er bare å stå på knæra og putte kosten i r...a så fikk jeg tatt taket samtidig. Det tok meg 9 1/2 time med intens vasking og salmiakklukt,litt fjern etterhvert,men ingenting utenom det normale.

Etter da som nevnt ha jobba som en gal stod jeg der når "Kong Salomon" kom hjem og ville gi ham nøklene så han bare på meg over brillekanten og kunne innformere meg om at han var veeeeldig opptatt den helga så han rakk nok ikke å få sett på hula.???????

Omgitt av masse nedfalls-spørsmålstegn følte jeg meg som en av vaskeklutene som lå i søppla. Hvorfor i h....... hadde han ikke sagt det før jeg jobba så hardt at vettet lå igjen i salmiakkeimen som stod rundt meg som fluer rundt en møkkete tegneseriefigur?

Jeg bare rista på tomgodset og stappa akvariet i enden på Kengu og bøtta med fisk i en av de andre åpningene hans og dro avsted. Han fikk mumla noe om at han skulle ta kontakt, Fint det,du sitter på depositumet mitt ditt nisse! Har jeg hørt noe? Neida,ikke så farlig det når det er noe som ikke han har på lista si.
Så da tar jeg meg en tur opp i ettermiddag,så får jeg se om han har tenkt å beholde noe av dep. mitt. Da sprekker jeg,håper jeg da. Er egentlig ikke så flink til sånn sprekking,skulle ønske jeg var det.
Må jazze meg opp litt på forhånd tror jeg. Sånn nå har jeg fått utløp for min flyttningsfrustrasjon. Det merkelige er at jeg faktisk er i utrolig bra form på tross av ALL bæringa,dyttinga,løftinga,monteringa osv osv.

Kanskje det er fordi jeg har kommet meg vekk fra muldvarptilværelsen min. Takk for at du stakk innom,ha en flott dag.
Tilsutt et lite tips;Ikke bruk en Golf å flytte med.