Utrolig,men sant.

Poden og jeg var oppom faren hans før 17.mai for å høytidelig motta en overraskende 500 lapp. Den pleier bare å dukke opp til jul og bursdag,men poden ringte å spurte om han hadde noe å bidra med og da var det vel vanskelig selv for han å si nei.

Vi måtte jo sitte der litt da,sånn for syns skyld. Jeg gidder ikke å gå inn på ritualet vi må gå igjennom når vi besøker han. Det er tragisk,rett og slett.

Som regel ber jeg poden om å sette seg i stolen,ikke ved siden av han i sofaen. Men siden det var lenge siden vi hadde vært der glemte jeg det. En av tingene han gjør hver gang er nemlig å småknuffe og småklype mesteparten av den lille tida vi er der.
Og er det noe poden hater,så er det sånne ting. Han har tross alt blitt mobba i mange år. Dette har jo faren hans blitt informert om,ikke bare en gang. Hukommelsen der i gården er vel heller ikke eksisterende,det vet vi jo. Det er også selvinnsikten,sunt folkevett og det meste av det andre har i toppen.

Det gikk som det måtte gå,poden ble sint og sa ifra. Det gjorde jeg også,ganske klart. Da klarte faren hans å si at da kunne han ikke være med på fisketur når han ble så fort sur!
Stort tap. Det er tre år siden sist han hadde han med seg,og da måtte jeg hente dem etter en dag. Han ble jo selvfølgelig "syk".

Greia er den at jeg tror at ifølge hans hukommelse var sikkert på mange fisketurer sammen i fjor,så ille kan det bli.
Men nå fikk poden klar beskjed fra meg at hvis faren skulle finne på å ringe ang en fisketur får han rett og slett ikke lov til å være med. Det er også den siste gangen vi er der oppe,og dermed falt det en bør fra mine skuldre. Og fra podens,han blir like sint hver gang vi har vært der,det blir jo jeg også.
Dermed blir vi spart for minst 3 sure perioder i året.

Dette skulle jeg ha gjort for lenge siden,men det er først nå jeg faktisk tør.