Hjernen min-en kommode?

Jeg har i mange år betrakta hjernen min som en kommode. En kommode med halvparten av skuffene ute.

Det er liksom aldri ryddig,med alle skuffene igjen,og tankene der de skal være. Jeg tar ut en "tanke",tenker litt på den,og drar ut en til osv.
Tilslutt blir det så mange "tanker" som henger å dingler utenfor skuffene at jeg begynner å glemme nøkler,så er det lommeboka som er borte.

Som poden så kjekt så til meg; mamma,en dag glemmer du hvor du bor! Jeg måtte jo innrømme at jeg har vært inne på tanken etter å ha glemt å gå av toget og bussen.
Godt det ikke er holdeplasser på flyet,da hadde jeg vel havna i Polen i stedet for Tyrkia,eller blitt med til Egypt hvis det hadde gått lenger.

Prøver liksom å rydde opp i tankeskuffene innimellom,men det funker bare halvveis på en måte.
En annen ting er at jeg tenker best når jeg beveger meg,noe som kan bli veldig flaut når jeg går på gata og snakker med meg selv. Veldig takknemlig for mobilen,går ann å late som jeg faktisk prater med noen. Helt til den ringer,da øker flauhetsgraden noe voldsomt.

Skulle gjerne kasta noen gamle utbrukte "tanker",men det er værre. Har prøvd,men de sniker seg tilbake i skuffen igjen. så henger de på utsiden igjen,osv.
Synd det ikke går ann å forsegle enkelte skuffer,det hadde vært deilig.Det var mine tanker om en personlig kommode.
Ha en flott dag:)