Ved et beøk til min sønns far for engod stund siden ble det som det ALLTID snakket om sykdom(hans selvfølgelig,han er et vandrende sykdomsleksikon).
Etter en laaaaaaaaaang halvtime ble jeg relativt frustrert og kom med følgende kommentar: Jeg har aldri den luksusen å kunne være syk jeg.
De som kjenner meg forstår at det jeg mente var at jeg som eneforelder uten noen for for avlastning aldri kan legge meg ned å bare være syk uansett hvor dårlig jeg er. Sånn er det bare,og jeg pleier egentlige aldri å tenke noe særlig over det.Men denne gangen ble jeg provosert til å slenge litt med leppa.
Jeg fant på en eller annen slapp unnskyldning for å komme meg derifra,det mest deprimerende sted jeg kan tenke meg. Jeg er sikker på at de stakkarne som lever på søppledynga i et U-land har mer positive tanker enn han.
Vi kom oss opp i bilen,sønnen min så lenge på meg før han lurte på om det var en luksus å være syk! Jeg kunne bitt tunga av meg,ikke lett å forklare den der uten at han fikk skyldfølelse for å være født stakkar. Men jeg fikk rodd meg i land denne gangen også.
Mennesker som velger å sette seg selv og sine utallige problemer(virkelige og uvirkelige)foran sitt eget barn er det noe fundamentalt galt med spør du meg.Eller velger å sette seg selv så høyt at de pøver så godt de kan å dø på trass finnes det rett og slett ikke ord for. og tro meg,jeg har prøvd å finne ord i mange år.
Jeg klarte jo selvfølgelig å skrive mye mer en det jeg skulle,en av mine mange svakheter.
En tanke til dere fedre som eventuelt leser dette,spør deg selv hvor mange timer i døgnet du tilbringer sammen med ditt barn. Og da mener jeg ikke i samme rom,men virkelig gir barnet full positiv oppmerksomhet. Eller er jobben,forballen,kompisene,utepilsen,oppussing,bilen,rotet i huset,kjeftinga viktigere?
Tenk! De er barn kun noen få år av livet,går du glipp av det får du det aldri tilbake!
Takk for meg for denne gang.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Hei!!! Du må ikke glemme at det er J vi prater om her da.Han er ikke som andre pappar.Han er en utrolig egoist og selvsentrert mann.Kan vel ikke kalle han mann heller.Det jeg prøver å si er at det er ikke alle som er som han.Ikke for det min mann er vel ikke så mye bedre eller jo litt da,han har ikke mase oppdiktede sykdommer da.Det finnes de pappane som faktisk stiller opp for barna sine og er med de på masse ting,men de har som regel mangel på noe annet.De gidder sikkert ikke rydde etter seg eller lage mat.Kan sikkert remse opp en hel del de ikke gjør.Ingen er perfekte,men J er noe for seg selv da.Han er verken fugel eller fisk han.Det beste for både deg og T er vel om han ikke eksisterte.Når jeg tenker etter så er vel det det beste for hele lande.Uff det var slemt,men jeg mener det og jeg er søsteren hans;)))
SvarSlett