Snøsmelting!

Nå er jeg så jævlig lei snø at jeg lurer på om jeg skal bruke hårføner'n med sjøteledning for å smelte en liten en liten flekk utafor døra. Kjøper noen plastikkplanter,tar ut opppussingslampa med 100 watt pære og later som det er sommer!

Ikke veit jeg om det virker,men jeg er villig til å prøve det meste. Nå er jeg nemlig så drittlei vinter og snø at jeg blir kvalm når jeg titter ut av de små muldvarpvinduene mine.

Sånn,nå har jeg fått ut litt frustrasjon for i dag.

Flere anekdoter fra apotek.

Det var en lørdag på Sandaker apotek. En forhåpningsfull apoteker mente at kl 9 var en grei tid å åpne på en lørdag,det mente ikke kundene. Så vi satt nå der å skravla,jeg hadde jo som vanlig strikketøyet mitt. Det er jo mer eller midre limt fast til min person.

Kundene begynte ikke å komme før rundt kl 11,da kom alle på en gang. Det var jo da de sto opp. Apoteket var stappfullt,inn kom en skikkelig bolekladd av en mann. Han strena rett bort til meg uten å vente på tur og forkynte så høyt han bare kunne at han skulle ha kondomer som passet til han!

Siden jeg så ung ut hadde han vel regna med at jeg skulle rødme fra tæra og opp.
Men her var det ei som hadde vært ute en vinternatt før som det så kjekt heter. Svaret kom kort og kontant(de som kjenner meg vet at mine kommentarer ikke alltid går igjennom hjernen før de slipper ut av munnen). Så små komdomer produseres ikke svarte jeg like høyt tilbake.

Og har du aldri sett en bolekladd som rødmer kan jeg fortelle deg hvor tragisk det er. Det spiller liksom ingen rolle hvor mange soltimer de har tatt,rødmen går tvers igjennom. "Der fikk du som fortjent kom det tørt fra en annen kunde",og det hjalp ikke på fargen til kladden i det hele tatt.

Han kom seg ut med en kombinasjon av løping og kryping og ble aldri sett igjen på det apoteket.

En liten apotekhistorie.

Jeg er apotektekniker av yrke,og har jobbet i diverse apotek i over 30år. Denne historien er ikke av ny dato akkurat,men har satt seg fast i hjernelimet på en måte.

Det kom en eldre mann inn på apoteket,og høflig som jeg alltid har vært mot kundene sa jeg ;værsegod?
Han langet over en lapp og titta strengt på meg over brilleglassa. Jeg leste lappen og skjønte absolutt ingenting. Vi hadde da ikke noe som lignet en gang. Jeg spurte hva han mente,men da ble han småhissig gitt. Jeg måtte da kunne lese hva som stod der.

Joa,jeg kunne det,uten at det hjalp mye. På lappen stod det nemlig;Madeinusa. Som da selvfølgelig blir,når man får tenkt seg litt om; Made in USA. Den var lei,ikke lett å la være å sprute ut i latter. Jeg klarte å holde meg sånn nogenlunde og spurte hva det skulle hjelpe mot.

"Det var vidunderpiller fra Junaiten" Mot magesår, fikk jeg beskjed om der det strenge blikket satte seg fast i mitt under buskete øyenbryn. Han fikk vel snakke med noen som var litt eldre og kunne litt mer da mente han.

Og lykkelig for å komme meg vekk,henta jeg den eldste som jobba der og kasta problemet videre. Han holdt på å argumenter for de flott pillene veeeldig lenge mens jeg lå bak og lo sammen med andre som hadde humor.

Møkkadager.

Noen dager er bare rett og slett møkkadager,de suger,sånn er det bare. I går var det en typisk møkkadag. Jeg sov dårlig natt til i går (dvs. dårligere enn vanlig),og da føler jeg meg rett og slett fyllesjuk uten å ha hatt det gøy på noen som helst måte.

Det var en ting,så hadde jeg time til behandling og der klarte jeg å komme 2 timer for sent. Måtte jo betale for det,så det var 320 kr rett ut av det berømte vinduet. Vår kjære stat informerte meg om at jeg skyller dem 4000kr i restskatt! Flott.

Kjente at jeg var realtivt deppa noen timer der gitt,så begynte jeg å tenke på hvordan livet mitt var for bare 2-3 år siden. Da hadde det vært gode nyheter,da var alt bekmørkt.Det var da jeg måtte gå på Frelsesarmeen for å få mat,og et par år før det bodde vi på krisesenteret. Det var da vi eide en hel madrass og noen småting.

For bare 2 år siden hadde jeg intet ønske om å våkne neste morgen når jeg la meg om kvelden. Det var den perioden skolen holdt på som værst,de hadde vært hardt etter meg en god stund,men det var da det var skikkelig ille.

Så etter å ha tenkt gjennom min nåværende situasjon kom jeg frem til at det faktisk ikke var så ille alikevel samenlignet med hva det har vært,for ikke å snakke om hva det kunne ha vært.

Pluss at min reaksjon til problemene som oppstod også var helt annerledes enn de hadde vært den gang. Da hadde jeg krøpet under dyna og ramla helt ned i kjelleren og ikke kommet meg opp igjen før 10 minutter før poden kom fra skolen.

Det gjorde jeg ikke i går,og bare det er for meg bevis på at jeg har kommet meg opp av den gropa jeg var i,og som jeg følte at for hver gang jeg kom noen cm opp datt jeg en meter ned igjen.

Dermed fikk jeg snudd hele greia fra møkkadag til en grei dag. Aldri så galt er det godt for noe som ordtaket sier,og det er mye sant i gamle ordtak. Det er vel derfor de har blitt nettopp det. Dessuten fikk jeg jo kjøpt seng til poden på salg på Ikea for 250 kr,og det skjer jo ikke hver dag:).

I tillegg har Kengu sluttet å leve opp til navnet sitt og slutta å hoppe. Sola skinner og sommeren kommer sakte men sikkert og dermed er humøret på topp igjen:)))))
Bilded er fordi delfiner gjør meg glad:)

Det finnes enda gentlemen.

Jeg var en tur på Ikea i går,det er jo like fullt av spenning og urfordringer hver gang. Spenningen består av om de har det jeg skal ha på lager og utfordringen er om jeg får det jeg har kjøpt inn i bilen. Det er faktisk utrolig hvor mye jeg får stappa inn i rumpa på kengu (bilen),dessuten har jeg vært såpass med at jeg faktisk har målt på forhånd. En anen utfordring er at de har en vane av å pakke hele møbelet i et stor og tung pakke.

Nå er jeg 160cm høy og veier ikke mest,pluss at fiskebolle musklene i armene har ikke sett et treningsstudio siden 80 tallet. Denne gangen var det salongbord jeg hadde bsetemt mg for å kjøpe,så jeg feg fant anvist hylle og fikk stabla den på tralla. Der har jeg fått en viss teknikk.

Men så var det å få den inn i Kengu's bakdel uten at han gjorde det altfor vanskelig for meg. Men i går var han vrang,tror han hadde stått opp med feil hjul. Han gjorde sterk mostand mot å få et salongbord innført i baken.

Mens jeg sto og delvis kjefta og godsnakka med Kengu kom det en mann i sin beste alder og stod og kikka litt på meg med hodet på skakke og lurte på om jeg snakka ofte med bilen min. Jeg svarte som sant var at vi ofte hadde disse enveissamtalene,han flirte litt og mumla noe om damer og biler osv.

Men han plukket i hvertfall bordpakka opp som en liten flis og Kengu måtte kapitulere der han fikk pakka stappa inn i sin bakdel. Så det finnes heldigvis gentlemen enda og det er pingla glad for.

Tog er ikke alltid tog.

En liten historie fra den gang min eldste nevø var tre år. Det var 17.mai og alle var selvsagt stivpynta,siden det var min nevø's første 17.mai som vi trodde han kom til å huske,hadde vi lenge prata med han om å dra til byen å se på toget. Vi ankom Oslo sentrum og fikk kapra en krakk i Storgata hvor vi fikk planta hele familien og så på det berømte toget. Pjokken satt der og titta med store øyne på dem ene skolen etter den andre,alt er jo som kjent ikke like vakkert.

Etter at alle skolene hadde toget igjennom begynte vi å gjøre oss klare til å rusle hjemover og derme begynte underleppa på pjokken å vibrere med volsom styrke. Vi voksne så på hverandre på store spørsmålstegnblikk. Hva nå da? Vi hadde jo virkelig gjort vår plikt for fedrelandet,vi hadde jo endelig introdusert pjokken for det norskeste som fins.

Tilslutt kom det hikstende fra pjokken;hvor er toget? Hæ,jeg må jo innrømme at jeg et øyeblikk lurte på om det var noe som mangla hos pjokken. Hadde han ikke sett nok tog for en stund. Så datt tiern ned,han hadde jo selvfølgelig trodd at han skulle se på ordentlige tog. Store tog,på skinner.

Ingen hadde forklart han forskjellen,vi voksne er litt treige på den måten noen ganger tydeligvis.
Resultatet ble selvfølgelig en tur ned på Oslo S eller Østbanen som det het dengang.
Underleppa snudde retning og smilet kom fram stort og ekte. Endelig så han toget.
Jeg tenker fremdeles på hvor tålmodig pjokken var der han satt i Storgata og venta på toget:)Og hvor vanskelig det kan være å skjønne hva vi voksne mener for små mennesker som ikke har opplevd nok til å ha alle bildene i arkivet.

Trua på seg sjøl.

Selvtillitt er en merkelig ting,det er i hvertfall min mening etter å ha brukt en god del tid til å fundere over hvordan følelser oppstår og hvorfor ting blir som de blir. Jeg har selfølgelig bare meg selv og min egen erfaring å gå utifra her så det blir veldig subjektivt dette her.

Det som undrer meg er hvor mye selvtillitten kan brytes ned av noen mennesker og bygges opp igjen av andre. Og da kommer jeg til spørsmålet om hvofor noen er interessert i å bryte ned andre? Hva har de å vinne på en slik handling? Siden jeg ikke kan gå inn i andres tenkemåter kan jeg jo egentlig bare gjette. Har jo noen teorier som f.eks. dårlig selvbilde,redsel,missunnelse,egoisme, Det var de jeg kom på akkurat nå,men det er sikkert fler. Jeg har ofte lurt på hva de har å vinne på en slik handling,og er det bevisst? En ting vet jeg,at negativitet smitter fatisk mer en posititivtet.

Så var det de som går inn for å bygge den ødelagte selvtillitten,de er ofte unike i sin totale uselviskhet og ønsker om at andre skal ha det bra. Og ikke minst at de tar seg tid til det. I steden for å kristisere det som ikke er så bra,fokuserer de på alt det som faktisk er bra. Og sakte men sikkert får man igjen troen på seg selv,og det beste med det er faktisk at det tar kortere tid å bygge den opp enn å rive den ned.

Bare man møter de riktige menneskene,og det har heldigvis jeg gjort. Det er så utrolig deilig å ha fått igjen det som engang ble tatt ifra meg. Så kom sola i tillegg,og da ble det om mulig enda bedre. Jeg er takknemlig for de som tok seg tid og brøy seg nok til å få meg på beina igjen. Jeg vet jo midt oppi det hele at jeg faktisk har gjort en del av jobben selv også,men alikevel.

Den store varme gule kula.

Takk og lov,der kon du endelig fram du herlige sol. Nå har kroppen vært frossen helt inntil sjela i altfor mange måneder.

Men nå virker det som det er håp i sikte,snøen smelter,det sildrer overalt. Blodet blir langsomt oppvarma og muskelknutene løser seg langsomt opp. Livet,sinnet,tankene,alt blir lysere. Til og med støvtøking blir delvis lystbetonet.Vel,nesten da.

Jeg gleder meg alltid til sommeren,men jeg kan si med sikkerhet at jeg aldri har ønsket den stor varme gule mer velkommen.

I dag var det tomt gitt.

Når sol skinner letter lokket!

Det skal ikke så mye til.

Noen dager er bare grå,rett og slett. Og i dag var en typisk grå dag,grått ute.grått inne,grått hår(jeg jukser),grå tanker og til og med bilen er grå.

Har slitt en stund med uvanlig mye med "vondter" i muskla i det siste så jeg går til behandling for både det ene og det andre.

Men poenget er at når jeg kom dit var jeg ganske deppa siden armene har svikta nå da,og jeg elsker å strikke. Det kan by på visse problemer å strikke med tærne,så på den måten er veldig avhengig av at armene mine er godkjent til den slags bruk.

Han er jo en liten godbit da,terapeuten min,en søt liten en. Selv om jeg kunne vært mora hans er det jo lov å titte. I dag var han i et utrolig godt humør,og det tok ikke lang tid før de grå skyene forsvant gitt.
Utrolig hvordan litt humør kan smitte,jeg endte opp som ei småfjåsete jentunge. Vi fikk begge en god latter ut av en grå mandag. Så ikke undervurder humørspedredere!

Tog

Jeg har nevt min kjære fars sans for humor tidligere. Han hadde også sin forklaring på hvor alle tog kom fra.

Vi gikk ofte tur han og jeg,og rett som det var hørte vi tog som gikk forbi(vi var ofte i Nordmarka),og hver gang kom han med den samme kommentaren ;Der gikk toget til Mysen!

Ok,når man har hørt det mange nok ganger et helt lite liv tror man på sjefsoraklet atter en gang. Så i min verden gikk alle tog til Mysen,ferdig med det.

Stor var min overraskelse en gang vi skulle ta toget alle sammen,og vi skulle ikke til Mysen. Vi skulle til Movann! Jeg var i en fullstendig forvvira tilstand på hele trikketuren til Østbanen som det het den gang.

Jeg kunne bare ikke fatte hvordan de hadde tenkt at dette skulle gå,jeg hadde jo spurt flere ganger om Movann og Mysen var samme sted! Helt til sjefsoraklet ble litt småirritert i stemmen,og da ga jeg opp og bare tråkka med.

Vi ramla inn på toget og der satt jeg da og fatta null. Endelig kom vi til Movann(det var en lang reise for ei byjente),og alt hadde gått bra!

Jeg svelgte hardt,så strengt på oraklet og forlangte en forklaring. Først så han ut som om han hadde ramla ned fra den berømte månen,så gikk det opp at han faktisk var årsaken til min totale forvirring.

Han dro meg til side og forklarte at han hadde nok ikke tenkt seg så veldig godt om og mens vi gikk til hytta vi skulle besøke åpnet det seg en helt ny verden med togskinner for meg.

I ettertid er jeg selvfølgelig takkmenlig for all vranglære jeg ble utsatt for,det har gitt meg mange gode minner.

Lett å lure 2

I min forrige historie skrev jeg om min kjære fars evne til å få meg til å tro på det meste bare det kom direkte fra han.

Og det begrenset seg ikke til blekkspruten i Akerselva. Det var jo det med månen da.
Jeg funderte mye på den,og hvis jeg så veldig lenge og nøye på den om kvelden klarte jeg faktisk å se mannen i månen og var overbevist om at han faktisk fantes. Men det holdt jeg for meg selv. Det var liksom min hemmelighet,og siden jeg nok visste at det var kun i min fanatsi mannen i månen eksistert var det tryggest.

Men det var en ting som var et stort mysterium,og det var når det var når månen ikke var hel. Jeg lurte fælt på hvor resten var,og igjen tydde jeg til orakelet mitt. Farsorakelet sa at jo, han visste jo hvor resten var,og jeg holdt spent pusten mens jeg ventet på en forklaring.
Den har Russera tatt kom det kontant. Dette var jo under den kalde krigen og ifølge min far var de i stand til å ta det meste, I hvertfall prøve. Men det hadde jeg aldri trodd,drev de virkelig å rappa månen? Og hvorfor bare havle? Dette var alvorlig.
Det var mange sene kvelde i senga hvor jeg funderte på dette, etter min mening store problemet. Jeg kom vel aldri fram til noen løsning,og det tok ikke lang tid før noe annet tok hele min oppmerksomhet.

Lett å lure.

Barna i dag er jo som vi vet veldig opplyste i forhold til hva mange av oss foreldre var. Det kommer jo litt ann på alder,men jeg er jo ikke den yngste på laget for å si det sånn.Det har mye med informajon de yngre tilegner seg i vår verden av teknologi.

Min kjære far var litt av en skøyer,de som kjente han og ble utsatt for hans mange kommentarer vet det.

Jeg vokste opp på Thoshov og hadde Akerselva som nærmeste nabo,bokstavlig talt. Jeg så rett ned på elva fra vinduet. Det var lenge før det ble "fint" å bo på Thorshov,men vi var stolte av stedet vi.

Men tilbake til elva,den hadde mange forskjellige farger,brun,grønn,blå osv. Det kom litt ann på hvilken fabrikk som slapp ut møkka si den dagen.
En dag sto jeg å studerte den litt og inni en vik var det helt blått. Hm,det var mystisk for resten av elva var brun.
Jeg spurte sporenstreks min far for han visste jo alt,han var jo tross alt helten min. Det er der blekkspruten bor kom det tørt mens han titta på med over brilleglassa.

Det var spennende,en blekksprut,rett utenfor vinduet! Dette var en nyhet som måtte spres blandt unga i gata så fort som mulig. Som tenkt så gjort,det tok ikke mange minuttene før alle var samle nede ved elva for å se på "blekkspruten". Den ble jo større og større etter som fantasien tok tak i oss. Og farlig,den spiste visst unger også. Så nåde den som datt uti.
Blekkspruten var et mye omdiskutert emne den sommeren.

I min sønns første 6 leveår bodde vi gangske nære Akerselva og vi gikk hyppige turer der,alle de "flotte" fargene hadde forsvunnet og vannet relativt rent.

Men ivrig som man er etter å fortelle barna fra man selv var liten begynte jeg å fortelle om blekkspruthistorien. Jeg kom så langt som til Akerselva og blekksprut før han så på meg og kom med følgende kommentar; Trodde du virkelig at det var blekksprut i ferskvann mamma?
Den hadde jeg ikke regnet helt med da,og plutseig gikk liksom lufta helt ut av hele greia. Det var da det gikk opp for meg at det er ikke alle historier som tåler å forflytte seg til neste generasjon. Men for meg er den et kjært minne.

"Delikatesser fra utlandet"

Som de fleste vet bodde jeg i sin tid i London i endel år. Det var spennende på mange måter,blant annet møtet med annen mat og snop.

Kjøpte mye rart i begynnelsen,hadde jo bare hatt engelsk i 5 år på skolen og vi vet jo at den engelsken er lite matnyttig. Det var ikke mye jeg kjente igjen der jeg gikk å surra på super'n der borte. Det jeg synes var mest spennende var at man fikk kjøpt vin og alkohol,den var ny.

For ikke å snakke om slakter'n,hvem visste vel at mince var kjøttdeig og ikke meatdough?Eller at poteter kunne hete spuds? Og når jeg sa jeg skulle ha spuds fikk jeg rosenkål? For det het sprouts. Som sagt,kjøpte mye rart.

For ikke å snakke om det jeg savna av norsk mat,særlig geitost. Fikk det for meg på ett tidspunkt at det måtte jeg bare ha. Så jeg tok tuben til sentrum,tenkte at på Harrods hadde de det sikkert,de skryter jo av at de har alt. Vel,de hadde mye men ikke geitost nei. Skuffa,men samla dro jeg tilbake. Rusla nedover gata jeg pleide å gå hver dag fra jobb. Ramla innom ei bitte lita sjappe for å kjøpe middag og der i kjøledisken lå den.Skiqueen,het den men var helt klart geitost i forkledning. Lykke tenkte jeg,men plutselig var det ikke så godt alikevel. Det var nok mest det at jeg ikke kunne få det.

Men det var egentlig ikke dette jeg skulle skrive om da,det var den tankerekka igjen da som HKH var inne på.

Etter at jeg flytta tilbake til Norge på begynnelse av 90 tallet er det tre ting fra det engelske "kjøkken" jeg har savna fælt. Og takket være Facebook og en god del resourch fant jeg igjen min beste venninne derfra. En meget sjalu eks kasta nemlig adresseboka mi i sin tid.
Men samma det,nå fikk jeg endelig spurt om en sending fra det store utland.
Nemlig Cadbury cream eggs,Branston piccles og Custard powder. De førstnevnte er de beste sjokolade egg jeg noen gang har smakt. Tykk melkesjokolade fyllt med vaniljekrem.Hmmmmm,får vann i munnen. Branston piccles er litt mer merkelig,det er en hel masse grønnsaker som er sylta ned i noe sausgreier.Surt og søtt på en gang.Brukes veldig mye på ostesmørbrød. Å,som jeg har savna det.
Custard powder er rett og slett vaniljepulver til å lage varm tykk vaniljesaus av,og det er noe jeg kan finne på å lage kl 04.00 om morgen. Så takker vi Facebook for maten:)God ettermiddag!

Stella,den lykkelige katten

Vårt kjære familiemedlem,katten Stella vært puslete en stund,bare fulgt etter meg,ville ikke gå ut og var heller småspist. Det tok en stund før det gikk opp for matmor at det var noe som faktisk feilte Stella. Hun er nemlig veldig redd fyrverkeri og hater kulde,så jeg trodde i mitt enfold at hun rett og slett ikke hadde lyst til å gå ut.

Helt til en kveld hvor jeg hadde hjernen min for meg selv et par timer(den pleier å være okkupert av poden og bekymringer),hvor jeg begynte å rote langt inne i hjernekartoteket og fant noe informasjon fra et veterinærkurs jeg gikk på for 20år siden. Svaret var enkelt nok det,det stakkars dyret hadde jo innvollsorm. Kengu(bilen) og jeg hoppa bort til apoteket å kjøpte nødvendig medisin.

Det tok to dager før Stella ble en gladpus igjen,heldigvis. Men at hun skulle bli så lykkelig var overraskende. Hun ble helt skrudd,løp rundt,åla seg rundt og skravla som en hel syklubb alene. Poden og jeg bare så på hverandre og rista på våre individuelle hoder.ADHD katt mente han. Dette var i går kveld,i natt ble det bare værre og kl 03,00 i natt ble hun satt på dør,da hadde matmor fått nok av nyfunnen lykke.

Men jeg må jo si i etterpåklokskap at jeg sitter igjen med litt dårlig samvittighet for at vår elskede katt har hatt det vondt. For når hun blir så sprø av lykke for å ha fått en markkur må hun jo ha hatt det ganske ille. På en annen side er jeg litt stolt av å ha funnet ut av det og veldig glad for pengene jeg sparte ved å slippe et besøk til dyrlegen. Så noen ganger kan det være nyttig å lagre informasjon over lengre tid i hjernekommoden min.

Gjeldsfengsel.

Eter å ha blitt inspirert av prinsessen av Makedonia og hennes brev til forskjellige "vesen" og andre offentlige kontorer kom jeg på noe som min far pleide å fleipe om. Håper det er greit for HKH at jeg spinner litt videre på hennes ide.

Min far fleipa som sagt ofte og mye,blant annen om gjeldsfengsel,noe som faktisk fantes i gamle dager. Da begynte jeg å tenke på hvor deilig det hadde vært å få satt all geld i fengsel.

Man kunne jo hatt forskjellige avdelinger,liten,middels,stor og helt håløst å betale gjeld. Når det gjelder den siste går jeg helt klart for dødsstraff! Jeg er til vanlig ingen avhenger av den slags,men når det kommer til gjeld er det lov å ta alle midler i bruk.

Gjeldstortur er et annet ord som klinger bra i mine ører,tar alle regninger inn i et lukket rom og truer med å viske ut summen,brenne dem litt i kanta,krølle dem sammen osv.Helt til de tilstår at de er bare til pest og plage.

De som sitter i dødscellene kan jo bare ligge der å vente,de blir fratatt retten til å motta renter,oppmerksomhet,andres bekymringer,møte opp i forliksrådet,ha slaver osv, osv.

De andre kan sone så lenge at de går ut på dato,passe straff for å plage folk,og bli fratatt retten til noen gang å kreve penger fra folk. De kan kun bli utbetalingblanketter,de må jo rehabiliteres og det er jo noe dette landet liker å bruke penger på så da er vel i boks.

Solfrørting?

Som så mange andre i detta snødekte landet er jeg så lei av snø at jeg har fundert litt på om det går an å få flørta fram sola på en måte. Lure'n litt liksom.

Som å legge seg ut i hagen på toppen av snøhaugen i bikini,dra fram solkremen fra i fjor og isolere med et par dyner og litt plast. Tenkte kanskje at i steden for å vente til det blir varmt igjen og så legge seg ut,så gjør jeg det omvendt.

Noe må gjøres før jeg går i ett med bakgrunnen,er ikke bare bleik,men en drøm for alle som liker å ta blodprøver. Alle blodårene bare tyter ut av kroppen.

Gamle biler og "gamle damer".

Jeg er den stolte eier av en 88 modell Golf og som alle gamle biler har den sine særegenheter og nykker.
Jeg kjørte poden opp til Lise i går,og det tok ikke lange biten før en av særegenhetene meldte seg,vi hoppa oppover bakken som en kenguru. Etter å ha hoppa og stoppa noen kilometer fant poden og jeg ut i felleskap at det var nok kondensfjerner kengu ville ha denne gangen.
Så den fikk som den ville,og vips så slutta'n å imitere en kenguru.

Alle vet jo at gamle damer også har sine særegenheter,lurer på hva slags middel som får kroppen min til å slutte å imitere en på 70? Olje?kjøleveske?Det er i hverfall ikke vitapro for det hjelper like lite uansett hva de sier i reklamen. Jada,jeg har blitt lurt til å kjøpe det. Hva gjør man ikke i desperasjon sier jeg bare.

På veien hjem fant Kengu atter engang at det var på tide å kreve litt oppmerksomhet,denne gangen slang den vinduspusser'n rett ut på venstre side av vinduet. Og det var ikke akkurat solskinn og pent vær (bombe) i går kveld. Det var store kjærringer som kom dalende i stor fart. Glad jeg nødblinkeren virker i hvertfall da. Den har vært i flittig bruk siden Kengu ble kjøpt.

Men uansett hvor mange særegenheter den har,bringer den oss fra A til B,det tar bare litt tid:). Så Kengu er et kjært medlem av familien på tross av sine mangler.

Skuffende fedre atter engang!

Denne gangen gjelder det ikke oss,men eksen. Han har to barn som han mer eller mindre gir fullstendig beng i,og en av dem har bursdag i dag.

Men faren er i Thailand og nyter sin nye "familie" og leker pappa dernede. Og der sitter sønnen i Norge og er veldig skuffa og lei seg fordi han ikke engang har fått en tekstmelding fra dusten. Det er jo ikke første gang det skjer,han gjør det samme med datteren sin. Men siden det er faren deres gir de liksom aldri opp håpet,men blir like skuffa hver gang. Etter å ha kjent faren i endel år forundrer det meg enda hvor egoistisk det er mulig å bli. Selv om ungene er voksne,er de alltid barn for foreldrene. Det er nå min mening,så nå har jeg sent han en heller skarp sms om hva jg mener om saken. Håper den nye dama som han besøker flittig der nede blir sur og sjalu,hun skjønner jo ikke en bokstav norsk. Men jeg slang på navnet mitt,og jeg vet han har fortalt om meg og at hun er sjalu på meg.

Det gjelder julepresanger også,han klarte å dra hjem til dattera si på julaften og ga henne et julekort! Bare det,et julekort! Ikke at jeg har så god erfaring med min egen sønns far,men poden får i hvert fall jule og bursdagspresang.

At han bruker penger på turer til Thailand 3-4 ganger i året og drikker seg dritings hver helg er nå en ting,men å glemme bursdagen til sønnen sin er en helt annen. At jeg bryr meg mer om ungene hans enn han gjør er helt på trynet mener nå jeg. Men det virker jo faktisk som om det er det som er tilfellet. Gjett om han skal få så øra henger når han kommer hjem.

Tusen takk til Lise og Prinsessen av Makedonia!

En stor og hjertelig takk til dere begge to for hjelpen med å få bloggen min til et hyggelig sted å lese.I hvertfall bakgrunnen og bildene da. Det andre får jeg vel sørge for selv;)

Det var veldig snillt.

dataretard.

Nå ha jeg prøvd så godt jeg kan å få ny bakgrunn og masse flotte andre greier. Men neida,jeg er helt på jordet når det gjelder data.

Min unnskyldning er at jeg ble født lenge før tv'n ble oppfundet. Og at jeg bare har hatt pc et år.Finner jeg fler? Å ja,jeg har ingen rundt meg som sjønner en puck.

Jeg har fått opp logoen til thecutestblogontheblock,Men hvordan gjør jeg det derfra?
Og hvor har den fine pingvinbakgrunnen min gjemt seg lurer jeg på da,sikkert et veldig lurt sted for jeg finner'n ikke.

HJELP!

Ryktestopp.

I kveld har jeg tenkt å gjøre noe jeg har hatt lyst til lenge men ikke hatt mot til å gjøre.
Nemlig å gå på foreldremøte,reise meg opp og avkrefte ryktene som går om meg på Fjellhamar,at jeg er alkoholiker og rusmisbruker.
Hvor kommer disse ryktene fra kan en undres,vel mest sannsynlig fordi poden har vært veldig utagerende på skolen og at jeg har bodd sammen med en alkoholiker. Og at poden mer en gjerne forteller alle at han har en narkoman far. Siden jeg har prøvd å gjøre meg så usynlig som mulig oppstår ryktene lett. Og ja,jeg ser sliten ut også,helt til de fikk vite hvor gammel jeg er,da så jeg jo godt ut!Ikke lett nei.

Grunnen til hans utagerende oppførsel har delvis vært fordi han har blitt mobba siden annen klasse og fordi de nektet for at han hadde dysleksi helt til han kom i femte klasse. De mente det bare var jeg som ikke gadd å gjøre lekser med han. Vi satt i timesvis å prøvde,det endte opp med kranlging og tårer fra oss begge.

I steden for å fokusere på det virkelige problemet valgte skolen å fokusere på meg,det gikk så langt at de anklaget meg for å være alkoholiker. Barnvevernet kom på besøk for å sjekke om jeg drakk!De konkluderte med at det gjorde jeg ikke,spesielt etter at jeg inviterte dem til å komme akkurat når de ville.Lengre ut på potitjordet kunne de ikke ha kommet. Jeg har en streng policy ang barn og alkohol,det har jeg fått fra min far som var total avholdsmann. Men det betyr ikke at det ikke gikk inn på meg,jeg ramla rangt ned i depresjonens dal en lang stund.
Heldivis fikk jeg meg et par venner som har barn i samme klasse. De har blitt godt kjent med meg og har vist seg å være ekte venner og støtter meg 100% i det jeg har tenkt å si i kveld. Jeg gruer meg,men det må gjøres,ikke minst for poden sin skyld.

Det har vært mange ganger jeg har hatt lyst til å gi opp,men kjærligheten til poden har fått meg til å fortsette uansett hvor vanskelig det har vært og uansett hvor alene jeg har følt meg mot skolen og resten av verden.
Nå er alt så mye lysere,depresjonsmonsteret har stikki av og jeg tørr å stå opp å si hva jeg mener uten å tråkke noene på tærne. Vi skal tross alt fortsette å bo her,jeg vil bare ha slutt på rykteflommen og håper folk finner noe mer fornuftig å bruke tida si på.

Så jeg håper det hjelper,og at jeg fortsatt kan gå med hevet hode her jeg bor.

Gode venner:)

Noen mennesker er bare tvers igjennom snille. Jeg har i lengre tid hatt konstant tensjonshodepine. Ingenting hjelper!
Dette er noe jeg har vært plaget med siden jeg var 16år. Det kommer i perioder,men nå var jeg inne i en periode som begynte å bli veldig lang. Kort lunte får jeg også,og så får jeg dårlig samvittighet,så blir det værre osv. osv.

Men i går kveld ringte en veldig god venninne meg og lurte på om hun kunne komme å massere meg. Jeg var selvfølgelig kjapp til å si ja takk og tusen takk og takk takk.

Og jeg skal si dama var flink,de var det ikke mye pusing nei,hun tok i så jeg så stjerner,måner og endel andre planeter. Hun holdt på i 1 1/2 time,og jeg følte meg som ett nytt menneske etterpå.

I dag føler jeg meg bare litt mørbanka,hun fant jo muskler jeg ikke visste jeg hadde,og som da har ligget i brakk i alle år og bare knytt seg mer og mer sammen.
Enedelig fikk de som fortjent,skikkelig juling.

Hopepine? Hvor? Nei den har pakka og reist og takk for det. Blir veldig glad når jeg
oppdager at det finnes mennesker med så mye omtanke for andre.

Tusen takk skal du ha kjære deg.