En liten historie fra den gang min eldste nevø var tre år. Det var 17.mai og alle var selvsagt stivpynta,siden det var min nevø's første 17.mai som vi trodde han kom til å huske,hadde vi lenge prata med han om å dra til byen å se på toget. Vi ankom Oslo sentrum og fikk kapra en krakk i Storgata hvor vi fikk planta hele familien og så på det berømte toget. Pjokken satt der og titta med store øyne på dem ene skolen etter den andre,alt er jo som kjent ikke like vakkert.
Etter at alle skolene hadde toget igjennom begynte vi å gjøre oss klare til å rusle hjemover og derme begynte underleppa på pjokken å vibrere med volsom styrke. Vi voksne så på hverandre på store spørsmålstegnblikk. Hva nå da? Vi hadde jo virkelig gjort vår plikt for fedrelandet,vi hadde jo endelig introdusert pjokken for det norskeste som fins.
Tilslutt kom det hikstende fra pjokken;hvor er toget? Hæ,jeg må jo innrømme at jeg et øyeblikk lurte på om det var noe som mangla hos pjokken. Hadde han ikke sett nok tog for en stund. Så datt tiern ned,han hadde jo selvfølgelig trodd at han skulle se på ordentlige tog. Store tog,på skinner.
Ingen hadde forklart han forskjellen,vi voksne er litt treige på den måten noen ganger tydeligvis.
Resultatet ble selvfølgelig en tur ned på Oslo S eller Østbanen som det het dengang.
Underleppa snudde retning og smilet kom fram stort og ekte. Endelig så han toget.
Jeg tenker fremdeles på hvor tålmodig pjokken var der han satt i Storgata og venta på toget:)Og hvor vanskelig det kan være å skjønne hva vi voksne mener for små mennesker som ikke har opplevd nok til å ha alle bildene i arkivet.
For en skjønn historie...
SvarSlettVi voksne er ikke alltid like lett å forstå, det skal være sikkert og vist...
Næmen, stakkar! Vi hadde den samme episoden med veslejenta vår i fjor, hun trodde fast og bestemt at vi skulle kjøre tog, og da 17.mai endelig var over, tror jeg egentlig ikke at hun hadde skjønt noe som helst. Tog, liksom!! :)
SvarSlett