
Selvtillitt er en merkelig ting,det er i hvertfall min mening etter å ha brukt en god del tid til å fundere over hvordan følelser oppstår og hvorfor ting blir som de blir. Jeg har selfølgelig bare meg selv og min egen erfaring å gå utifra her så det blir veldig subjektivt dette her.
Det som undrer meg er hvor mye selvtillitten kan brytes ned av noen mennesker og bygges opp igjen av andre. Og da kommer jeg til spørsmålet om hvofor noen er interessert i å bryte ned andre? Hva har de å vinne på en slik handling? Siden jeg ikke kan gå inn i andres tenkemåter kan jeg jo egentlig bare gjette. Har jo noen teorier som f.eks. dårlig selvbilde,redsel,missunnelse,egoisme, Det var de jeg kom på akkurat nå,men det er sikkert fler. Jeg har ofte lurt på hva de har å vinne på en slik handling,og er det bevisst? En ting vet jeg,at negativitet smitter fatisk mer en posititivtet.
Så var det de som går inn for å bygge den ødelagte selvtillitten,de er ofte unike i sin totale uselviskhet og ønsker om at andre skal ha det bra. Og ikke minst at de tar seg tid til det. I steden for å kristisere det som ikke er så bra,fokuserer de på alt det som faktisk er bra. Og sakte men sikkert får man igjen troen på seg selv,og det beste med det er faktisk at det tar kortere tid å bygge den opp enn å rive den ned.
Bare man møter de riktige menneskene,og det har heldigvis jeg gjort. Det er så utrolig deilig å ha fått igjen det som engang ble tatt ifra meg. Så kom sola i tillegg,og da ble det om mulig enda bedre. Jeg er takknemlig for de som tok seg tid og brøy seg nok til å få meg på beina igjen. Jeg vet jo midt oppi det hele at jeg faktisk har gjort en del av jobben selv også,men alikevel.
Det er så sant som det er sagt!
SvarSlettOfte lurt på det der selv jeg hva som gjør at enkelte mennesker er så negative at de finner det helt oki å rive ned andre..
Har heldigvis ikke vært utsatt for noe sånt selv, men har satt venninner som har blitt rinelig hakka gærne av det der..
Godt å høre at du har sluppet å oppleve det.Det har tatt meg nesten 6 år å komme på beina igjen,men endelig har jeg klart å "finne meg sjøl" som det så fint heter. Men nå klarer jeg å sette grenser for meg selv og hvem jeg omgås med. Har slutta å løpe rundt å gjøre alle andre til lags heldigvis. Men aldi så galt er det godt for noe osv. Jeg har lært utrolig mye av det,det har gjort meg mye sterkere. Så da skinner sola igjen da, i hvertfall i sjela mi:)))))))
SvarSlett