Lett å lure 2

I min forrige historie skrev jeg om min kjære fars evne til å få meg til å tro på det meste bare det kom direkte fra han.

Og det begrenset seg ikke til blekkspruten i Akerselva. Det var jo det med månen da.
Jeg funderte mye på den,og hvis jeg så veldig lenge og nøye på den om kvelden klarte jeg faktisk å se mannen i månen og var overbevist om at han faktisk fantes. Men det holdt jeg for meg selv. Det var liksom min hemmelighet,og siden jeg nok visste at det var kun i min fanatsi mannen i månen eksistert var det tryggest.

Men det var en ting som var et stort mysterium,og det var når det var når månen ikke var hel. Jeg lurte fælt på hvor resten var,og igjen tydde jeg til orakelet mitt. Farsorakelet sa at jo, han visste jo hvor resten var,og jeg holdt spent pusten mens jeg ventet på en forklaring.
Den har Russera tatt kom det kontant. Dette var jo under den kalde krigen og ifølge min far var de i stand til å ta det meste, I hvertfall prøve. Men det hadde jeg aldri trodd,drev de virkelig å rappa månen? Og hvorfor bare havle? Dette var alvorlig.
Det var mange sene kvelde i senga hvor jeg funderte på dette, etter min mening store problemet. Jeg kom vel aldri fram til noen løsning,og det tok ikke lang tid før noe annet tok hele min oppmerksomhet.