I kveld har jeg tenkt å gjøre noe jeg har hatt lyst til lenge men ikke hatt mot til å gjøre.
Nemlig å gå på foreldremøte,reise meg opp og avkrefte ryktene som går om meg på Fjellhamar,at jeg er alkoholiker og rusmisbruker.
Hvor kommer disse ryktene fra kan en undres,vel mest sannsynlig fordi poden har vært veldig utagerende på skolen og at jeg har bodd sammen med en alkoholiker. Og at poden mer en gjerne forteller alle at han har en narkoman far. Siden jeg har prøvd å gjøre meg så usynlig som mulig oppstår ryktene lett. Og ja,jeg ser sliten ut også,helt til de fikk vite hvor gammel jeg er,da så jeg jo godt ut!Ikke lett nei.
Grunnen til hans utagerende oppførsel har delvis vært fordi han har blitt mobba siden annen klasse og fordi de nektet for at han hadde dysleksi helt til han kom i femte klasse. De mente det bare var jeg som ikke gadd å gjøre lekser med han. Vi satt i timesvis å prøvde,det endte opp med kranlging og tårer fra oss begge.
I steden for å fokusere på det virkelige problemet valgte skolen å fokusere på meg,det gikk så langt at de anklaget meg for å være alkoholiker. Barnvevernet kom på besøk for å sjekke om jeg drakk!De konkluderte med at det gjorde jeg ikke,spesielt etter at jeg inviterte dem til å komme akkurat når de ville.Lengre ut på potitjordet kunne de ikke ha kommet. Jeg har en streng policy ang barn og alkohol,det har jeg fått fra min far som var total avholdsmann. Men det betyr ikke at det ikke gikk inn på meg,jeg ramla rangt ned i depresjonens dal en lang stund.
Heldivis fikk jeg meg et par venner som har barn i samme klasse. De har blitt godt kjent med meg og har vist seg å være ekte venner og støtter meg 100% i det jeg har tenkt å si i kveld. Jeg gruer meg,men det må gjøres,ikke minst for poden sin skyld.
Det har vært mange ganger jeg har hatt lyst til å gi opp,men kjærligheten til poden har fått meg til å fortsette uansett hvor vanskelig det har vært og uansett hvor alene jeg har følt meg mot skolen og resten av verden.
Nå er alt så mye lysere,depresjonsmonsteret har stikki av og jeg tørr å stå opp å si hva jeg mener uten å tråkke noene på tærne. Vi skal tross alt fortsette å bo her,jeg vil bare ha slutt på rykteflommen og håper folk finner noe mer fornuftig å bruke tida si på.
Så jeg håper det hjelper,og at jeg fortsatt kan gå med hevet hode her jeg bor.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Lykke til å stå på Lisbeth..
SvarSlettSett dem på plass du!!!!
Stå på og skulle du trenge hjelp til å sifra så vet du nr mitt;)) Har lært meg til å sifra jeg også og jeg er jo fadderen til poden som du kaller han:)) Hjelper gjerne til om det skulle trenges.Klems fra en venn.
SvarSlettOj! Jeg klikket meg inn via Prinsessen av Makedonia, og vil bare si Lykke, lykke til! Jeg håper det går bra på foreldremøtet, og at det du tør å gjøre nå får folk til å tenke seg om en ekstra gang før de setter i gang med slarv og sladder!
SvarSlettHei:)
SvarSlettDet var jo hyggelig å få besøk av deg også.
Og tusen takk for at dere støtter meg på denne måten,det betyr mye for meg.
Ønsker deg en flott dag og velkommen tilbake:)
Vil igjen takke for hyggelige og oppmuntrende kommentarer. Det gikk over all forventning i går selv om jeg var nervøs fikk jeg sagt alt jeg skulle si uten å gå til personangreg på noen. Jeg var saklig og rett på.
SvarSlettDet var ikke alle som turte å se opp,men i følge de to vennene jeg har i klassen var det visst flere som fikk tårer i øynene.
Tror det var endel som gikk hjem og tenkte seg om litt. Og sikkert snakker med de som ikke var der,det var jo hensikten. Det var til og med noen som kom bort til meg etterpå og uttrykte sin sympati,de visste jo strengt tatt ikke hvor vanskelig det har vært. Men det var jo skolens hensikt,nettopp å isolere meg,så det skulle blit lettere å få trengt meg opp i et hjørne. Føler jeg dro i land et seier i går og må jo innrømme at jeg er en smule stolt a meg selv i dag selv om jeg føler meg helt pumpa. Men på en god måte:)
Samtidig lurer jeg på hvor mange andre de har gjort det samme mot. Når til og med de på BUP mener at skolen har behandlet meg på en utrolig dårlig måte må det jo være noe i det.Eller som de uttrykte det;på en direkte råtten måte.(men det har jeg fått høre via bakveien).
ååååå nå ble jeg vel glad Lisbeth!
SvarSlettUtrolig tøfft av deg, og ikke minst supert at du lykktes med det du hadde satt deg fore.
Håper at de fikk seg en støkk og at de lærer noe av dette nå da!