Den mørke kloa.

Jeg hater å ha det sånn. Innimellom kommer bare mørket krypende inn i sinnet mitt. Depresjonen.
Den har hengt på meg noen år nå,og det meste er prøvd. Det gåt kjempebra i perioder,så bang,der kom den igjen gitt.

Hadde det ikke vært for poden,hadde jeg ikke stått opp av senga. Bare dratt dyne over hue og gjemt meg sammen med den store sorte skya.

Skya som gjør at alt som vanglivis er morsomt,bare blir dritt. Ikke noe er morsomt.

Jeg veit jo at det går over,men fy f....... så jævlig det er når det står på.

I min ungdom var jeg så ignorant at jeg trodde mennesker med depresjon og angst bare kunne ta seg sammen,det fikk jo være grenser åssa da. Herregud.

Men heldigvis blir man klokere med alder,men jeg skulle virkelig ønske jeg ikke hadde funnet ut hvordan det føles.

Hørt fra baksetet.

Jeg var med venninna mi da hun kjørte sønnen sin og en kamerat i bursdag. Vi satt og prata om litt forskjellig blant annet om hvor mange mennesker det var på Strømmen storsenter å shoppa. Venninna mi og jeg hadde jo litt meningern on det,så vi hadde en jenteprat gående i forsetet.

Da kom det fra baksetet: Før hadde pappa masse penger,men nå har mamma shoppa dem bort så han er blakk!

Små gryter har også ører er det noe som heter,og det er så sant sant. Man har skjelden hemmeligheter når man har barn.

Vareheisen? Det er meg det.

Jeg veit ikke helt hvorfor,men i de siste 3-4åra har humøret mitt vært i familie med diverse heiser. Jeg må jo bare innrømme at det er slitsomt til sine tider,når jeg våkner opp om morran og alt er bare dritt.

Jeg har jo selvfølgelig tatt det opp med legen min, og fått utdelt noe pillestyr. Og det funker jo sånn delvis. Det tar kortere tid å komme opp fra kjeller'n, det er vel det som er fordelen med dem. Og at jeg faktisk sover litt mer enn 3 timer hver natt.

Nå har jeg akkurat kravla med opp fra en liten kjellertur igjen, takk og lov. Det var anderledes den gang jeg var ung og uten så veldig mye livserfaring, den gang jeg så på angst og depresjoner som svakhet. "Det måtte jo bare være å ta seg sammen da" mente jeg. Ja,ja man lærer så lenge hjernen virker sier jeg bare.

Men i dag er alt flott, og nå har jeg funnet et par jobber jeg har tenkt å søke på.
Ha en flott helg:)

Multitasking?

En ting er sikkert,når jeg skal ut å kjøre kengu bilen min er det helt klart en fordel å være en multitasker. I hvertfall i regnvær.

Det har sine spesielle forklaringer. Kengu sliter fra før av med strømmen sin,så den kommer å går litt. Jeg blir ofte sett i veikanten viftende med startkabler. Men det er jo værre ting man kan vifte med i veikanten.

Det som er værre er at jeg har kun en vundusvisker som virker,og da selvfølgelig den høyre. De som har erfaring med å være avhengig av bil skjønner hvor ille det er å begynne å styre med offentlig komunikasjon. Da særlig tog.Som i Pling,plong: Vi beklager å måtte informere at toget er innstilt fram til år 2010 eller noe sånt.

Men det ble en liten digresjon,det var vindusviskere,i entall. I går kveld hadde jeg et Reador Felgen øyeblikk,det var vel ren despersjon over tanken på tog tror jeg. Og da etter at jeg hadde kasta et blikk på værvarslinga for i dag.

Jeg rappa fiskesene fra poden,bandt viskerne sammen og satte en lang sene i venstre visker. Dro senen inn gjennom vinduet og satt der og dro samtidig som den andre gikk.
Jeg vil vel ikke påstå at det var en knirkefri oppfinnelse,men jeg kom da fram med kun ett stopp. Det ble litt mer problematisk at røyke samtitidig,men jeg fikk det tilpå et slags vis.
Jeg kan jo bare tenke meg hvordan det hadde sett ut hvis jeg satt i pasasjersetet.

Midlertidig ute av drift.

Jeg har som kanskje noen har oppdaga vært fraværene en periode. Fræværende er jeg jo rett som det er,men det er mer på det psykiske planet.
Det er ikke jeg som har vært ute av drift,men pc'n. Den fulgte med dyna til poden rett i gulvet så det sang.
Det er fremdeles ute av drift,men det er ikke jeg heldigvis.

Nå går jeg på nav kurs,et kurs som faktisk virker ganske matnyttig. Jeg må jo innrøme at jeg hadde begge horna ute når jeg kom hit første dagen,har jo gått hjemme veeeeldig lenge nå. Det har jo sine grunner som de fleste vet,men jeg har kommet fram til at jeg orker ikke å sitte her å råtne både i kropp og sjel.

Så her sitter jeg nå,her skal det trenes,læres og praksisplasser skal skaffes blir det lovet. Høres jo flott ut,så det blir jo gøy å se hva som skjer etterhvert da.
Nå som kulda har bestemt seg for å bli,er kroppen min og jeg ganske gode venner så håpet er at jeg skal komme tilbake til apotek igjen.

Ellers går livert sitt vante gang med poden og meg. Poden har fått seg endel vener etter at vi flytta nærmere de han går i klasse med. Han blir nesten ikke mobba mer,så på mange måter smiler livet sånn litt forsiktig til oss.
En relativt bra sosialt nettverk har jeg også fått stabla på beina,kontakt med gamle venner er gjenoppretta så stort sett går det som sagt framover.
Ha en flott dag.

Endelig kom skrivelysten tilbake.

Etter en laaaaaaaang våt sommer hjemme med en kropp som har krangla non stopp og en Pode som har kjeda seg mer enn vanlig har jeg endelig fått hue opp av grøfta. I hvertfall litt.

I tillegg sitter jeg å venter på at nav skal bestemme om jeg har vondt nok til å fortsatt få rehabiliteringspenger. Bare det er en påkjenning jeg ikke unner noen.
Hvis jeg får avslag sitter jeg uten penger til husleie og mat. Så i natt fikk jeg pusteproblemer,og de siste 5 nettene har jeg kanskje sovet 15-20 timer,og angstpaddene bare vokser.

Hvordan kan man få bedre helse av dette lurer jeg på,skjønner de i det hele tatt at de skalter og valter med andres liv på den måten?

Det er akkurat dette som har gjort at jeg har tatt jobber jeg egentlig ikke har helse til å ta,fordi usikkerheten er for stor når man har med nav å gjøre.

Jeg kan ikke fatte at de ha lov til å holde på sånn. Jeg skjønner at de er underbemannet,men ærlig talt.

Så nå prøver jeg å finne mot til å ringe dem igjen,får jeg avslag vet jeg ikke hva jeg skal gjøre.

Over og ut fra en fortvila mamma.Alle forslag mottas med takk.

Herr "tvangstanke" har nå leid ut vår gamle leilighet.

Jeg må jo innrømme at jeg har vært nyskjærrig på hvor mye hushaien som var så utrolig snill å leie oss ei muldvarphule i dårlig forfattning hadde tenkt å få haia inn fra nye leieboere. Jeg betalte kr 6700 ink.strøm. Vi bodde der i 3 år og husleia begynte på 5200!

I går fant jeg den på Finn.no med bilder og hele pakka. Han har pussa opp,satt inn nytt dusjkabnett(det gamle hang og slang),lagt inn stor servant på badet(det eksisterte ikke før).
Prisen? 5500+strøm! Halloo,greit med opp og ned renter,men alikevel.

I tillegg beskrev de seg i annonsen som greie,hygglige mennesker!

Først ble jeg dritforbanna,så gikk jeg over til å håpe på leieboere fra
h............

Jeg mener,er det meg det er noe feil med her,eller er det der helt på pottittjordet?

Sola skinte langt inn i sjela i går:)

Etter å ha vært temmelig tilbakeholden med shopping en veeeldig lang periode må jeg jo bare innrømme at det begynt å rykke til i shoppegenet mitt. Vel,ikke bare litt heller. Var vel nærmere desperat er den egentlige usminkede sannhet.

I går var gudsjelovdagen(en uttrykk fra min pappa),det vil si lønning. Poden ble utstyrt med 100 lappen sin og var veldig fornøyd.En iten digresjon:Etter ar poden har fått faste oppgaver som han kan gjøre når det passer han og i hans eget tempo uten mammagnål(du messer du mamma),har dette ukepengeopplegget funka over all forventning.TIl og med han egen forventning. Liksom ikke noe enganggsgreie heller,har funka i flere uker nå. Det gå på å rydde på rommet selvfølgelig,der stod det jo tallerker,glass,flasker,papir,div spisebestikk osv osv.
Siden jeg fortsatt befinner meg i digresjonen er vi fremdeles på romrydding og ukelønn.

Etterat jeg som mammaer flest går jeg ut i fra hadde masa,masa.gnåla,kjefta,trua med kakkerlakker og det som værre er var jeg i ferd med å gi opp hele greia å fortsette i samme tralten,rett og slett fordi jeg ikke så hvor dødfødt det prosjektet var.

En dag fikk poden nok,lommmepenger ville han ha. Så jeg fikk følgende "tale":Hvis du slutter å gnåle hele tide (de hører jeg ikke alikevel),men i stdet minner meg på å rydde opp kommer detta til å funke bedre en du tror mamma!Hm,mumle,mumle sa mor.
Men ikke mer,jeg tenkte han fikk få en sjanse.
Dermed kom han ,med søppelkasse med plaspose oppi og før jeg fikk åpna kjeftamentet sa han;Slapp'a har jo ikke tenkt å putte matrester nedi der da. Så det på deg,du klarte ikke å la være å si noe om det.
Da lo jeg høyt,og tenkte at jaggu kjenner du meg ja.

Enden på visa har blitt at han rydder alt ut av rommet sitt,skifter til og med dynetrekk(det imponerte meg).Kort sagt,det er strøkent i hvertfall en gang om dagen.
Det eneste han spurte om var enliten påminnelse innimellom. Og det er selvfølgelig helt greit. Alle kan gjøre feil ALfa. Han har da i tillegg spart alle lommepengen sine. De er til fyrverkeri,men det er et heeelt annet kapittel.

Så var det shoppinga da,vi dro på Strømmen og det var jo ikke måte på hvor mye bra og
billig det var.Det var rett og slett utrolig deilig å få sluppet ut shoppemonsteret som har vært innesperret uten tilsyn i mange måneder( i hvertfall når det gjelder klær og stæsj).
Poden og jeg satt ut i hver vår retning,han til spill og jeg................

Vi ble enige om å møte hverandre etter en stund,og der kom han den snille gode gutten min,med poser fra Only og Glitter+ EB games.
Han smilte over hele ansiktet og var veeeldig hemmelighetsfull,og jeg fikk klar beskjed om at det ikke var noe å få før vi kom hjem.

Så jeg ble behørig plassert i sofaen,med en pute bak ryggen og en å sitte på. Følte på det tidspunkt at jeg hadde et helt klart fårete uttrykk. "Du ser ut som en unge på julaften" sa poden. Jeg svarte at det var akkurat det jeg følte meg som også,og det gjorde jeg faktisk. Jeg var rett og slett spent,sånne ting kan jo slå ut begge veier,og uansett må vi jo bruke det vi får.

Poden har fulgt med han gitt,en flott topp fra Only i en nydelig blåfarge og riktig størrrelse!6 par øreringer,alle sammen flotte. "De var på salg altså mamma".
Jeg ble så glad at tårene stod i øynene mine og det så han. "Blir du virkelig SÅ glad for SÅ lite var sprørsmålet. Lite? Vi pratet en god stund om at det har lite med pris og størrelse å gjøre når vi få noe.

Så var jeg tilbake igjen.

Hei igjen:)
har hatt problemer med pc'n,derfor har jeg vært fraværende en periode. Koselig av deg å savne meg Tonje:).
Litt av hvert har jo sjedd,noe bra,noe forferdelig.

I det flotte været er jeg kjent for å tilbringe mesteparten av døgnet på forsjellige badeplasser i området rundt Fjellhamar.
En flott sommerdag på Langvann sammen med fetter S og poden koste vi oss med det som hører sommerdager til. Jeg er jo som jeg har nevnt en ivrig strikker,selv i 30C.
Semtidig som jeg gjerne leser,joa multitasking.
Det var det hyggelige.

Plutselig hørte vi bare ville hyl og krampegråt. En 4 år gammel gutt hadde forsvunnet!I vannet!
Alle som var svømmedyktige løp jo selvfølgelig uti i full fart,dykka,leita og gikk "mangard" i vannet. Desverre er bunnen bare gjørme når man kommer noen meter uti.

Desverre var letingen vår uten resultat. Alle mulige uttrykkningsbiler kom så fort de kunne. Selfølgelig dykkere også.
De fant den lille kroppen etter 40min,men ingen visste egentlig hvor lenge han hadde vært borte. Det er et syn som har brent seg inn i bevisstheten.
Desverre stod ikke livet til å redde,den lille gutten er borte for alltid.

Tankene gikk og går stadig til familien som sitter igjen uten barnet sitt og broren sin. Det er så vondt å tenke seg en slik situasjon at hjernen min stopper på en måte,jeg klarer ikke å sette meg in i situasjonen. Jeg tenker bare at jeg håper de kommer seg videre etterhvert og at sårene gror.

Så fort gjort er det,vannet er en fiende så lenge man ikke kan svømme og ikke er utstyrt med sikkerhet av noe slag.

Langvann har ikke blitt besøkt av oss siden,og jeg tror ikke vi drar dit i sommer.
Som en god venninne av meg sa;De dødes kjern.

Det synes så utrolig meningsløst,jeg vet at det er lett å si at det eren mening med alt,men i hele denne hendelsen er det veldig vanskelig å finne noen mening i det hele tatt.

Poden og jeg.

Helga begynte egentlig ganske kjedelig,for oss begge. Været var lite å skryte av og alle podens kamerater var enten borte eller opptatte.

Jeg må innrømme at jeg var i et litt lyst til å gå på by'n hjørne,så vi var vel litt drittlei begge to. Nå er jo tross alt jeg den voksne her( i hvertfall i alder),så jeg tok meg sammen og fant ut at NOE måtte jeg jo klare å finne på. Helst noe som ikke kosta så mye da vel og merke.

Så den nye Disney filem Bolt havna i kurven på Rimi,og så foreslo jeg en tur på Plantasjen, Poden er nemlig en liten hobbygartner. Og jeg elsker blomster,uteblomster vel og merke. Inne er det kun grønne planter,i overflod!

Poden ble kjempefornøyd med forslaget,så vi dura avgårde i Kengu. Vel framme ordna han opp med vogn og kjørte avgårde. Han er en god gutt så han lar mor få plukke alt det hun vil ha,og er til og med behjelpelig med å finne de fineste utgavene av blomstene mor har blitt enig med seg selv om. Er det tvil om noe,løper han avgårde å spør en plantasjeperson.

Er du fornøyd nå mamma? Jada,mor var kjempefornøyd hun. Da var det hans tur,og jeg fikk fort mistanke om hvorfor han var så ivrig etter å dra dit igjen.(Vi hadde nemlig vært der dagen før også). Han lurte på hva limiten var på hans innkjøp,så jeg slo på stortromma og dro til med en hundrelapp.Men ble enig om at det kunne diskuteres,det kom litt ann på hva han kom med.

Og der kom han,smilende fra øre til øre,med en paprikaplante! Med 3 digre røde paprikafrukter på. Jeg tenkte litt sånn for meg selv at det var vel dyrt for noen få paprika,men der kom han meg i forkjøpet gitt,for han hadde allerede spurt. Den kom til å komme med nye hele sommeren,men den må ikke stå i direkte sol og så må den ha større potte og gjødning kom det i en lang setning uten at han trakk pusten. Og jeg vet om den perfekte plassen jeg mamma. Og dessuten var den på salg,bare 79kr. Det var vel billig vel?

Jeg kjente jeg ble glad langt inn i sjela,og tenkte at det finnes nok ikke så mange av deg gutten min. Jeg mener,hvor mange nesten 13åringer blir glad for en paprikaplante? Og han liker det ikke engang,men han vet at det gjør jeg. I bilen hjem var han jo da i full gang med å fortelle meg hva vi kan dyrke neste år,for han hadde hatt en lengre samtale med en dame på plantasjen son var gartner. Nemlig!

Han har planta den i ei stor bøtte som han lagde hull i bunnen på(ellers drukner jo røttene skjønner du mamma). I går hørte jeg han prata litt med den mens han vanna planta si. Det er jo ikke rart et mammahjerte smelter innimellom:)

Når kvelden kom dro jeg fram filmen,som var en overraskelse,og da kom følgende følelsesladende kommentar;Du er verdens beste mamma og jeg elsker deg over alt på jord. Vi skal vel se den sammen vel? Ja,selvfølgelig skal vi det,jeg har gledet meg i hele dag jeg gutten min. Noe som var tilfelle,jeg elsker Disneyfilmer,i hvertfall de animerte.


Dermed lagde vi hjemmelaget Peppes Pizza og så på Bolt sammen,gjett om var glad jeg fikk snudd hele dagen fra - til ++.
Jeg må bare nevne tilslutt ang filmen,jeg lo så tårene trilla nedover begge kinn av den phsykohamster'n i plastikkula. Har dere ikke sett den,så anbelfaler jeg den på det varmeste. Da selvfølgelig sammen med et eller flere barn.

Tiltakslyst sårt savnet.

Livet går opp og ned,i hvertfall for meg for tiden. Enten er det full fart eller så er det bråstopp. Akkurat nå er det bråstopp,og det irriterer meg noe helt inni granskauen.Tiltakslysten har dratt på en miniferie,bare for et par dager siden var det full fart. Jeg vet den kommer tilbake,så jeg har lært meg å akseptere det.

Men tilbake til fullfart dagene:
Da gikk det så fort at jeg klarte å sette sammen en bokhylle fra Ikea feil 2 ganger!Det var da jeg begynte å leite etter hjernen min litt rundt omkring i leiligheten. Det jeg gjorde var å sette på den flotte "pappen" bak speilvendt så jeg fikk den hvite delen mot veggen. Der pusla jeg rundt å småkjefta på megselv mens jeg klødde meg i på det tomme skallet hvor hjernen skulle ha vært.

Poden sto i døra å titta på meg med hodet på skakke og kom med følgende kommentar;Ja,ja,du gjør så godt du kan ser jeg! Syns du er flink jeg mamma!

Jeg klarte å holde maska og sa tusen takk med et stort smil. Jeg tenkte at jeg i hverfall har lært guttungen å gi ros.

Hell i uhell.

Min kjære Kengu (en 86 modell golf)har vært nevnt ved flere anledninger i denne bloggen. Gamle biler har personlighet,det er jeg helt sikker på. I hvertfall enkelte særegeneheter.
Nå er jeg ingen bilekspert,så langt derifra. Litt har jeg jo plukka opp i og med at jeg bare har hatt gamle halvvrak.

Poden og jeg tok turen til Nebben i pinsehelga,sammen med alt som kunne kjøre,sykle,krype og gå føltes det som. I min iver etter å kjempet meg til en pårkeringsplass glemte jeg å slå av lysene på Kengu.

Etter 5 timer var vi like ivrige etter å komme oss hjem igjen,men der var det helt døtt gitt. Jeg skrudde på sjarmen og fant en hyggelig mann med bil og startkabler. Kengu fikk strøm og starta som den snille bilen han er. So far so good,vi dura av gårde sammen med halve Akershus. Men langt kom vi ikke før Kengu bestemte seg for at detta gadd han rett og slett ikke. Ferdig med det.

Så der sto vi igjen da,utenfor et hus denne gangen. Tre hyggelige unggutter dytta oss ut av harms vei og mente at detta var jo ikke noe problem. Tanta hans bodde i huset og de kunne helt sikkert hjelpe oss. Strøm ble overført nok en gang,helt til huseieren titta på meg og lurte på om jeg visste at jeg ikke hadde viftereim.
Visste og visste fru Blom,det hadde jo slutta å pipe når jeg kjørte da,pluss at ladelampa hadde hatt det med å blunke til meg relativt hyppig.

Mannen var biltester,og så hyggelig at jeg ble nesten stum,han fant jo selvfølgelig flere organdonasjoner Kengu sårt trengte. Men det var ikke noe problem,bare jeg kjøpte inn organene kjente han en som kunne skifte det for en billig penge.

Som sagt så gjort,så nå står Kengu på Stovner og mottar sine nye organer,så håper jeg han rusler og går en stund til. Og mitt nye positive syn på mine medmennsker fortsetter å øke.

Min kjære Kengu.

I går var jeg en tur på Ikea for å kjøpe bokhylle til poden,den var 2 meter høy og ikke av det letteste slaget. De har det jo med å stappe alt i en eske,men jeg fikk nå stable den på ei tralle på et slags vis. Etter endel turer dit har jeg jo funnet en slags metode på det også.

På veien til kassa fikk jeg øye på utemøbler til en rimelig penge,og siden det var bare to igjen måtte jeg bestemme meg der og da. Etter å ha kjørt slalom med en selvbestemmende tralle fant jeg igjen Kengu. Som da er en liten golf. Jeg må jo innrømme at jeg var litt spent på om det i det hele tatt var mulig å få stappa hylla inn. Men etter å ha lagt ned bakseter og bretta ned forsetet ble det jammen plass.

Lett var det ikke å få løfta den inn,bedre ble det ikke av 3 unggutter som stod der å flira av min tapre innsats. Så jeg gikk bort å spurte om vi skulle bytte plass,så kunne jeg stå å flire mens de løfta hylla inn. Ingen rødmer som tenåringer,og de var kjappe til å hjelpe til gitt.

Men så var de utemøblene da,jeg bare måtte ha dem. Sånn er det bare noen ganger,vi kan jo ikke akkurat sitte på gresset ved siden av grillen heller da. Greit med piknik,men ikke i hagen. Møblene ble kjøpt og den var f... meg enda tyngre. Jeg er ikke kjent for å gi opp så lett,så slalomtralla var i gang igjen den.

Og der stod jeg da,på parkeringsplassen og dro alt ut av eskene og stappa det inn i bakparten på Kengu. Jammen fikk jeg det inn,onkel hadde vel ikke blitt overbegeistra hvis han hadde sett meg men det ga jeg rett og slett blaffen i.

Så i dag tidlig,i pysjbuksa stod jeg med baken i været å skrudde sammen hele greia,og jeg angrer ikke! Så nå mangler vi bare grillen,og den er jo mikrostørrelse i forhold. Saken er den,at jeg angrer oftere på det jeg ikke kjøper enn det jeg faktisk tar meg råd til.
God pinsehelg:)

Utepils?

Ja takk,det hadde vært megadigg.Sol,utepils og gode venner. Det drømmer jeg om akkurat nå.

Heldigvis pleier poden å få være med hjelpelæreren sin på hytta en helg i juni vært år. Da satser jeg på utepilsen,så får jeg håpe det passer for noen av venninnene mine den aktuelle helga også. Noe det helt sikkert gjør.

Badehelg

Nå har jeg sjekka været like forhåpningsfullt hver eneste dag. De har det jo med å melde flott vær for så å forandre det etterhvert som finværet nærmer seg. I hvertfall på værmeldinga på nrk.

Poden har store forventninger om Frognerbadet til helga så vi får håpe det blir sånn nogenlunde,ikke at han er så nøye på det da. Bare det ikke snør bryr han seg lite om det er sol,han hopper like fornøyd uti han. Vann er vann,sånn har han vært siden han var baby og fikk sitt første møte med svømmebaseng i en alder av 3mnd. Det var første gang han sov i 12 timer,han var utslitt etter 20min i bassenget. Ganske søtt egentlig.

Nå blir han aldri sliten,det vil si så lenge det har med vann å gjøre. Jeg er veldig glad jeg elsker å lese og å strikke. Det er den tiden jeg får pløya med igjennom alle de bøkene jeg ikke har fått tid eller ork til å lese resten av året. Pluss at jeg får en flott brunfarge.

Når andre ligger i skyggen å stønner,ligger jeg midt i sola og koser vettet av meg.
Så nå er det bare å krysse fingre og alt mulig annet det er mulig å krysse for at finværet kommer og blir i hele helga.
Ønsker dere alle en flott pinsehelg.

Når alt er bare dritt.

Jeg hater å være deppa men nå har jeg vært drittlei det meste ganske lenge. Jeg finner liksom ikke noe lyspunkt i det hele tatt.

Jeg er lei av å ha dårlig økonomi,lei av å ha alt ansvaret for poden alene,lei av å aldri kunne gå noen steder alene,lei av å aldri kunne ta en utepils,lei av å ha liten plass,lei av å aldri kunne unne meg noen ting uten å ha dårlig samvittighet,lei av å ikke kunne gi poden alt det andre barn får,lei av å gjøre nesten alt alene,lei av den drittsekken jeg var så dum å velge som far til poden,stort sett lei av det meste egentlig,lei av å alltid ha vondt et eller annet sted,lei av å¨alltid være sliten. Sånn,nå har jeg fått sutra litt.

Jeg vet denne tilstanden går over,men det er jævlig så lenge det varer. Desverre er det ingenting å gjøre med den,bare vente til den går over igjen. Det idelle hadde vært å sove helt til det går over,men det er jo et håpløst ønske.

Folk er flinke til å komme med overfladiske oppmuntringer,men desverre virker det bare mot sin hensikt. Da tenker jeg bare at egentlig bryr du deg ikke i det hele tatt,du bare føler du må si noen trøstende ord.

Jeg klarer jo å holde maska ovenfor poden,heldigvis. Han merker ingenting,jeg har lang erfaring i å late som om alt er i skjønneste orden.
Jeg håper hver kveld når jeg legger meg at jeg får sove minst 4 timer og at jeg våkner i litt bedre sinnstilstand.
Håp er godt å ha.

Full pott.

Noen ganger må jeg innrømme at jeg blir litt stolt av mine mammaegenskaper. I går fikk jeg masse kreditt på mammakonto'n.
Jeg satt og surra på nettet og fant ut at de skulle sette ut ørret inne ved Losby og kasta meg på tlf for å spørre om hvem som helt kunne tråkke med.
Joa,det gikk bra det svarte en hyggelig stemme.

Poden ble jo helt i hundre,hans store lidenskap er jo alt som har med fisking å gjøre. Jeg må jo innrømme at jeg ikke helt visste hva jeg begikk meg utpå,ikke at det er så uvanlig.

Vi møtte opp,poden,jeg og 15 mannfolk. De stussa fælt,det var tydelig.
Særlig når de fant ut at jeg skulle være med også da,men de var for høflige til å si noe. Vi ble stabla inn i bilen til en av dem og kjørte langt inn i skauen. Alle med hver sin megapose med ørett.

Vel fremme var det bare å ta beina fatt,og vi gikk og vi gikk. Fisken skulle selvfølgelig settes ut i småvann langt inne i huttaheita. Men fy søren så koselige alle var,og så mye jeg lærte om hvor vi kunne fiske hen osv.
Hytte hadde de også,der fikk vi pølser,kaffe og jammen fikk vi kaker også. Poden lider jo under mangel på mannlig forbilde så han koste vettet av seg. Når de i tillegg spurte om han ville være med i dag var lykken fullkommen.

Jeg klarte jo ikke å la være å nevne min rolle i det hele,litt skryt fortjener jo vi mammaer innimellom. Han skønte jo hva jeg var ute å fiska etter så han var kjapp til å fortelle meg at der hadde jeg fått full pott i mammapoeng. Deilig følelse det der.

Men i dag blir jeg hjemme,tar en velfortjent time på sofaen tror jeg.

Utrolig,men sant.

Poden og jeg var oppom faren hans før 17.mai for å høytidelig motta en overraskende 500 lapp. Den pleier bare å dukke opp til jul og bursdag,men poden ringte å spurte om han hadde noe å bidra med og da var det vel vanskelig selv for han å si nei.

Vi måtte jo sitte der litt da,sånn for syns skyld. Jeg gidder ikke å gå inn på ritualet vi må gå igjennom når vi besøker han. Det er tragisk,rett og slett.

Som regel ber jeg poden om å sette seg i stolen,ikke ved siden av han i sofaen. Men siden det var lenge siden vi hadde vært der glemte jeg det. En av tingene han gjør hver gang er nemlig å småknuffe og småklype mesteparten av den lille tida vi er der.
Og er det noe poden hater,så er det sånne ting. Han har tross alt blitt mobba i mange år. Dette har jo faren hans blitt informert om,ikke bare en gang. Hukommelsen der i gården er vel heller ikke eksisterende,det vet vi jo. Det er også selvinnsikten,sunt folkevett og det meste av det andre har i toppen.

Det gikk som det måtte gå,poden ble sint og sa ifra. Det gjorde jeg også,ganske klart. Da klarte faren hans å si at da kunne han ikke være med på fisketur når han ble så fort sur!
Stort tap. Det er tre år siden sist han hadde han med seg,og da måtte jeg hente dem etter en dag. Han ble jo selvfølgelig "syk".

Greia er den at jeg tror at ifølge hans hukommelse var sikkert på mange fisketurer sammen i fjor,så ille kan det bli.
Men nå fikk poden klar beskjed fra meg at hvis faren skulle finne på å ringe ang en fisketur får han rett og slett ikke lov til å være med. Det er også den siste gangen vi er der oppe,og dermed falt det en bør fra mine skuldre. Og fra podens,han blir like sint hver gang vi har vært der,det blir jo jeg også.
Dermed blir vi spart for minst 3 sure perioder i året.

Dette skulle jeg ha gjort for lenge siden,men det er først nå jeg faktisk tør.

Hutre,hutre.

Jeg,som de fleste andre nordmenn har lagt bort vinterklær og flyr rundt og later som om det er sommer. Og holder på å fryse bort!
Nå veit jeg at jeg tåler mindre kulde enn de fleste,men det får være grenser.

Jeg gjør det samme vær eneste vår,så fort sola stikker fram og varmer opp skikkelig innstiller jeg meg på sommer og glemmer at det fort kan bli kaldt utover hele mai.Nå har jeg blitt så gammel at man skulle tro at jeg hadde lært at jeg bor i et utrolig kaldt land. Tydeligvis ikke.Jeg hutrer og knyter meg sammen og blir bare mer og mer grinete. Jeg bare ELSKER sola,full stopp.

Nå sitter jeg med et lite håp om at det ikke blåser nordavind fra alle kanter 17.mai sånn som det gjorde i fjor. Jeg må bare innrømme at jeg ikke er noe fan av 17.mai,har aldri vært det heller.
Men siden jeg har barn må jeg bare ta meg sammen og late som om det er en kjempedag.Og det har gått greit det,og det går nok greit i år også.
Jeg håper bare at jeg slipper å fryse tærne av meg!

Og så har fiskesesongen begynt.

Jeg må jo si at jeg er kjempeglad for at poden har en hobby han elsker,det jeg ikke er fullt så begeistra for er at jeg er den eneste som tar han med på fisketur.
Fisking har liksom aldri vært min greie,men jeg har nå lært meg å sette marken på kroken og opparbeide en viss entusiasme for alle fisketurene vi drar på.

Saken er nemlig den at når han har hatt altfor mye å tenke på i en periode er fiskturer den eneste som får letta på "trykket" han får i hodet. Han sier at han føler at hjernen ikke får plass,og jeg vet akkurat hva han mener fordi jeg får akkurat samme følelsen når hjernen min blir utsatt for altfor mye press over lang tid.

Så i helga var vi på fisketur både lørdag og søndag. Jeg hadde egentlig mye mer lyst til å bli på sofaen i hvertfall en av dagene,men hva gjør man ikke for at barna skal ha det bra. Lørdagen klarte jeg å skli på et fjell og dermed forsvant beina rett og og ryggen rett ned,den kjente jeg helt opp i topplokket.

Det høres vel egentlig ut som om jeg gjør alt han vil,men han hat vært utsatt for så mye dritt at jeg rett og slett er redd han ikke klarer mer en dag. Han har jo vært på legevakta med angstanfall 1 gang allerede,så da er liksom noen fisketurer en billig pris å betale for at han skal kunne fungere.

Det blir bare mye for en person noen ganger og i dag er jeg så trøtt og sliten at jeg føler jeg trenger en fridag snart. Og da mener jeg ikke en helg,men en fridag fra jobben så jeg kan være hjemme alene noen timer. Trot jeg skal spørre om jeg kan ta fri i morgen jeg.

Komplinmanger.

Vi damer er jo egentlig relativt flinke til å gi hverandre komplimanger,men når det kommer fra en 12år gammel gutt som til og med er min sønn er de gull hvert.

Jeg har som kjent vært på flyttefot og utseende har ikke blitt prioritert på en stund. I dag tidlig tok jeg meg sammen siden jeg hadde legetime,tenkte det var greit at jeg ikke så ut som ei utslitt vaskefille. Kommer jo fra et møblert hjem må dere vite.

Jeg dro fram ei heller nyinnkjøpt olabukse og et par greie topper og slang et belte i livet. Det gikk igjennom speilsjekken og jeg entret rommet poden satt i,han kasta et blikk i min retning og uttalte;Nå så du ut som en ungdom mamma!

I og med at jeg har vært igjennom ungdommen opptil flere ganger svelgte jeg kommentaren rått og den har jeg tenkt å flyte på resten av dagen.

Flytt og stapp det inn.

Nå er vi endedelig inne i den "nye" leiligheten vår og jeg har overlevd uten varige men! Men fy fillern så glad jeg er av typen som ikke gir opp lett,da hadde vi vel bodd i rundkjøringa borti her i steden eller noe sånt.

Jeg er av den typen flytter som liker å flytte litt av gangen,sånn at jeg kan sette det rett dit det skal. Det har jeg vært vant til i og med at jeg med et unntak ikke har flytta lange avstander.

Det begynte jo veeeldig pent og pyntelig denne gangen også,så lenge jeg var in charge som det så kjekt heter på ytenlandsk. Alle kjøkkenting ble pent og relativt pyntelig satt på plass,det og alt annet jeg var i stand til å stappe i baken på Kengu.

Men så var det jammen slutt gitt,den helt store flyttedagen kom og heldigvis dukka det opp noen med både bærekraft og bil. Sliten som jeg var stod jeg bare der og gapa som en fisk på land eller ei forvirra vegglus med løpetid. Noe i den duren var det helt klart.

De bare trampa inn og forsvant med det ene etter det andre ut i bilen(nå er jo det en vanlig operasjon ved flytting,det har jo vegglusa fått med seg),jeg prøvde etter beste evne å følge med så godt jeg kunne. Men alt jeg klarte å bidra med var noen tafatte;Det skal kastes osv.

Det hele var over på et par timer,og der satt vi,midt i en hinderløype som kunne helt greit blitt brukt i OL i møbelhopping. Bortsett fra at hinderne var byttet ut med kommoder,kasser,sofaer,marsvinbur,bokhylledeler osv. Og der sto jeg da,med bevegelser som helt sikkert kunne sammenlignes med en forvirra kanin hoppa jeg rundt for å finne det aller viktigste. Etter litt kommodeklatring fant vi sengene våre og tv'n og der lå vi og slafsa gotteri og kosa oss.

Helt til neste dag,det var hulevaskedag. Gruff og grums som jeg hadde grua meg, selv om jeg hadde tjuvstarta litt. Der må jeg si at jeg har selektiv hukommelse,akkurat på utvasking av leiligheter. Det er pyyyyyyyyton de luxe pluss 5 1/2,minst. Mine gode venner salmiakk og grønnsåpe ankom stedet punktlig sammen med meg og kosten.

Så da blir tak og vegger vaska sammen,det er bare å stå på knæra og putte kosten i r...a så fikk jeg tatt taket samtidig. Det tok meg 9 1/2 time med intens vasking og salmiakklukt,litt fjern etterhvert,men ingenting utenom det normale.

Etter da som nevnt ha jobba som en gal stod jeg der når "Kong Salomon" kom hjem og ville gi ham nøklene så han bare på meg over brillekanten og kunne innformere meg om at han var veeeeldig opptatt den helga så han rakk nok ikke å få sett på hula.???????

Omgitt av masse nedfalls-spørsmålstegn følte jeg meg som en av vaskeklutene som lå i søppla. Hvorfor i h....... hadde han ikke sagt det før jeg jobba så hardt at vettet lå igjen i salmiakkeimen som stod rundt meg som fluer rundt en møkkete tegneseriefigur?

Jeg bare rista på tomgodset og stappa akvariet i enden på Kengu og bøtta med fisk i en av de andre åpningene hans og dro avsted. Han fikk mumla noe om at han skulle ta kontakt, Fint det,du sitter på depositumet mitt ditt nisse! Har jeg hørt noe? Neida,ikke så farlig det når det er noe som ikke han har på lista si.
Så da tar jeg meg en tur opp i ettermiddag,så får jeg se om han har tenkt å beholde noe av dep. mitt. Da sprekker jeg,håper jeg da. Er egentlig ikke så flink til sånn sprekking,skulle ønske jeg var det.
Må jazze meg opp litt på forhånd tror jeg. Sånn nå har jeg fått utløp for min flyttningsfrustrasjon. Det merkelige er at jeg faktisk er i utrolig bra form på tross av ALL bæringa,dyttinga,løftinga,monteringa osv osv.

Kanskje det er fordi jeg har kommet meg vekk fra muldvarptilværelsen min. Takk for at du stakk innom,ha en flott dag.
Tilsutt et lite tips;Ikke bruk en Golf å flytte med.

Det er lett å love.

En venn av meg satt så flott å lovte å hjelpe meg å flytt i helga. Jeg vet jo av omtale at han ikke er den mest pålitelige jeg kjenner,men jeg valgte å tro det han lovte jeg da.Pluss at han har i grunnen holdt det han har lovet før.

Men der gikk jeg fem på gitt,som jeg pleier å si;når noe er for godt til å være sant er det som regel det. Jeg var jo føre var å begynte å flytte alt jeg fikk plass til i Golfen.Dvs alt annet en møbler. Jeg tror jeg kjørte minst 20 lass,alene.

Han kom nå innom på fredag med et par venner,trøkka noen få sekker inn i bilen og kjørte til den nye leiligheten. Og det var det. Siden har jeg ikke sett hverken han eller alle kompisene som etter sigene skulle hjelpe til.

Så der satt jeg da,må jo innrømme at jeg var ganske deppa og jævlig sliten. Men jeg svelgte hardt og dro fram vaskebøtta og satte i gang. Nå har jeg vaska 3 hele rom med tak og det hele,i tillegg har jeg fått tak i noen andre som HELT sikkert kommer i morgen, Og en stor bil.

Men,desverre tilliten har fått seg enda en trøkk som den ikke trengte. Er litt smådeppa egentlig,og det blir liksom ikke bedre når jeg må bli i hula lengre en det jeg hadde forventet. Jeg blir rett og slett kvalm av å være der.

Men,nå er det like før,jeg får tenke på det så ofte jeg kan. Litt rart,med en gang jeg låser meg inn i den nye leiligheten blir jeg fornøyd. Det er jo i hvertfall bra.

Container?

Som jeg har nevt tidligere driver vi å flytter og selve prosessen er mildt sagt bare mas og slit.

Jeg har bare bodd her i 3år,men det er utrolig hvor mye dritt jeg har klart å dra inn på de års. Må jo nevnes at jeg jobba på Romerikets avfallsdeponi en periode og der var det jo såååå mye fint som folk skulle kaste.
Og jeg dro det med meg hjem,og det synes nå!

Jeg snakka så vidt med nåværende huseier i går og sa ifra at alt det som sto ute skulle kastes. Han er jo så veeeeldig nøye på alt mulig at jeg har fått krupp mer en en gang. Han titta over brilleglassa og så litt forvirra ut og bedre ble det ikke når jeg sa at det kom en container til uka. Hans mening om meg er jo i beste fall at jeg fikk for lite oksygen under fødselen. Jeg er jo ikke akademiker,og regnes derfor som et mindre begavet menneske.

Han er i tillegg lite likt blant de andre naboene her,så han skjønner ikke hvorfor jeg synes alle er så hyggelige. Han begynt å mumle om at det var jo ikke plass til noen container her da. Jeg innformerte han om at jeg hadde snakka med de utrolige hyggelige naboene og at det var i orden.

Men nå har de i hvetfall noe å snakke om,gjett om de lurer på hva jeg har tenkt å kaste. De tror vel jeg har samla søppel i leiligheten,siden jeg har en maksgrense på
tre søppelposer i uka i hans kasse!

Vel,nå kan de sitta der å lure. Garantert at han tror at leiglheten ser ut som en dass,han tror jo sikkert ikke at jeg vet hvordan ei skurebøtte virker,det er jo ingen bruksanvisning på den;)

Nå må jeg pakke og kjøre mer,ha en flott dag.

Det frister!

I det flotte været vi har i dag må jeg bare innrømme at det som frister mest er en utepils!

Det er på dager som i dag jeg savner byen og alle utestedene,da særlig St.Hanshaugen.
Å sitte der i sola å nyte den første utepilsen i den deilige sola hadde vært noe.

Å sitte der å bare titte på livet og menneskene rundt meg,å som jeg savner det akkurat i dag. Trøsten er at det er nok ikke den siste go'dagen,heller en i rekken av mange håper jeg.

Sommeren og lange varme dager hvor jeg slenger den blåhvite kroppen ut i D vitaminene er helt ny. Energien strømmer inn i kroppen,blodet suser i årene og livet er vært å leve.

Jo ho ho ho.

Takker for hyggelig mail fra HKH:)

Overskriften gjenspeiler hmøret mitt i dag. Våkna i dag og hodet var fullt av lyse tanker og muligheter. Det ble jo ikke værre av mailen jeg fikk.

Gleder meg til å ta fatt på kasting,pakking og flytting. Vaskinga er en annen sak,kan jo ikke ta helt av heller.

Poden er ute med kamerater og føler at endelig blir han en del av de som bor på den siden av Fjellhamar vi flytter til.

Ikke bare det,har fått et par tilbakemeldinger om at det er flere som gleder seg til at vi kommer nærmere. Så dermed har jeg knytt skolissene rundt nakken for å forhindre at jeg ramler ned i kjelleren igjen:)

Ved nærmere ettertanke er det kanskje ikke så rart at jeg fill meg en trøkk minor,jeg leste horoskopet mitt som er lagt for hele året av en som virkelig har kunnskap om slike ting. Jeg er i rute for å si det på den måten.

Når jeg tenker på hvor mye jeg har utrettet de siste månedene er jeg faktisk stolt av meg selv. Dermed tenker jeg at jeg må nok regne med noen nedturer innimellom,og det er faktisk helt greit bare de ikke varer for lenge.

Nå kan jeg nesten ikke vente med å komme i gang med livet mitt,og jeg er glad jeg ikke har flyttet ut av hula før nå. Da måtte jeg jo hatt med meg selv i dårlig stand på lasset.

Nå føler jeg meg istandsatt og Eu godkjent for flytting. Ha en flott dag.

Opp og nedhumør.

Jeg har vært ganske slapp med å skrive på bloggen min i det siste,det har vært flere grunner til det. Den ene er at humøret har vært heller labert. Det går litt ned og litt opp i perioder uten at jeg kan sette fingeren på noe som helst.

Dagene kommer og dagene går uten at noe nevneverdig skjer eller forandrer seg,er litt smålei egentlig. Sånn som alle blir innimellom,alle dager glir over i hverandre sånn helt uten at jeg merker det en gang.

Nå skal vi jo flytte,og det gleder jeg meg til. Tror jeg er litt utlada etter å ha tatt affære med skole,foreldre og hele pakka. Energinivået har vært på bånn,men det er heldigvis på full fart opp igjen. Der fant jeg jo noe å glede meg over:)

Har liksom lyst til å gjøre noe med livet mitt bortsett fra å "bare" være mamma 24-7.
Poden vl jo ikke være hos noen andre enn meg så det blir litt vanskelig for mor å få lufta luggen. Våren er i annmars og jeg føler trang til å komme meg ut på byen en tur,jeg husker ikke sist jeg hadde en barnløs kveld. Langt mindre en hel helg.

Poden hadde jo avlastningshjem helt til dama ble sjalu både på han og meg!? Ikke enkelt nei,dessuten løp han jo ikke avgårde akkurat.
Mener ikke å syte,med nå trenger jeg snart å få lov å være voksen litt mer enn de to timene etter at han har lagt seg om kvelden.

Jeg savner meg selv som person,og det er litt slitsomt innimellom.Litt luft under vingene hadde vært en flott følelse.

Det skal ikke så mye til.

Å gjøre adre glade. Med fare for å høres ut som et utrolig tafatt medlem av menneskefamilien må jeg bare si at vi har vært vant til å tilbringe hele påsken alene poden og jeg. Jeg har vel vært inne på emne ved flere annledninger,men denne gangen er det ikke for å sutre;) Det hele har jo egentlig vært sånn fordi jeg alltid er redd for å være til bry for andre,og har tenkt at de har sikkert noe bedre å ta seg til enn å tilbringe tid sammen med oss. Teit,jeg vet. Men det har noe med familiegreia å gjøre tror jeg. Samma det.

Det som er greia er at jeg har slutta å tro at jeg/vi er i veien overalt og strukket mine blekksprutarmer ut. Resultatet ble at poden faktisk overnatta (på eget initiativ)hos en kamerat. Dette er noen utrolige flotte mennesker hvor han føler seg trygg på hele familien.Jeg holdt på å dette ut av skoa baklengs med salto,siden han da ikke har overnatta hos noen på et par år.

Dagen etter dro vi alle sammen til Raufoss badeland og hadde det helt topp alle sammen. Maken til inkluderende,ekte mennesker finnes det faktisk ikke mange av. Alt de vil er at alle skal ha det bra,og de sørger aktivkt for at akurat det skjer.

Så,nå er humøret på topp og sola skinner.

Sunday morning comming down.

Så er det det søndag igjen da,jeg liker ikke søndager. Ikke nå lenger,jeg blir deppa av dem. Mesteparten av tida er det greit at dt er bare poden og meg,da er det ingen som bryr seg meg hva vi gjør. Men søndager blir vanskelige noen ganger.

Av en eller annen grunn så liksom søndag plotta ut i klaender'n som en familiedag over alle dager. Likestilt med jul og påske. Og det er sikkert flott det,for de som har familie, For oss andre er det ikke fullt så flott(og ja,jg er klar over hvor mange dysfunksjonelle familler det er rundt omkring). Jeg er egentlig ingen drømmer,stort sett er jeg veldig realistisk og jeg vet derfor at sjansen for at vi blir del av en familie noen gang er liten.

Men noen ganger,når jeg ser familier på tur sammen blir jeg litt småbitter. For det er alltid bare poden og jeg som er på tur sammen,og mesteparten av tida er det greit. Det har jo mer eller mindre vært sånn siden han var liten.
Men jeg må jo innrømme at jeg savner voksensenskap innimellom,det er bare så mye je kan prate med poden om. Så når vi sitter der på stranda i time etter time kan det bli ensomt selv med bøker og strikketøy.

Tror jeg skal bli litt flinkere til å spørre om noen vil være med neste gang jeg,nå ble det bedre gitt.

ten-four.

Hyllest til Lise.

Tenkte jeg skulle skryte litt av deg Lise og din innsats for å redde Juvel,siden det ikke ser ut som du har tenkt å gjøre det selv;)

Juvel,katten til Lise's pappa bodde hjemme i hans tomme leilighet og ble "passa" på av hennes bror. Jeg skriver passa på i gåsetegn fordi det eneste han passa på var at Juvel så vidt holdt seg i live. Lise visste ingenting om situasjonen fordi broren hennes aldri spurte om hjelp.

Nå er heldigvid Lise en dame som tar affære og ikke bare lar ting skure og gå. Så hun ringte rundt for å få noen til å ta over Juvel,la ut annonser osv.

Jeg kunne desverre ikke ta henne da jeg allerede har en meget eiersentrert hunkatt med stor aversjon for våte poter og kaldt vær. Hos meg hadde hun havna på badet i et bur og etter at hun hadde bodd alene så lenge uten nesten noen menneskekontakt var det ikke det hun trengte.

Heldigvis fant Lise nye mennesker som Juvel kunne bo hos,og som viste seg å være bra mennesker i tillegg. Så historien har en god slutt i stedet for den slutten broren hennes hadde i tankene,nemlig å vri hodet av henne!

Så jeg takker Lise for hennes innsats i å redde Juvels liv.

Hurra,nå flytter vi!

Vi har bodd i "nødleilighetet" vår i tre år nå. Det har skjedd så mye dritt at jeg ikke har hatt energi til å få oss videre før nå. Pluss at det har ikke vært noen leigliheter som har hoppet ut fra annonsen og sagt ;Lei meg,lei meg. Kameratene til poden bor på den andre siden av Fjellhamar og selv om det ikke er så langt,er det langt nok til at det er lettere å finne andre å være sammen med.

Vi gleder oss veldig,selv om jeg hater å flytte. Virkelig hater det,og siden det blir fjerde gangen på 6år håper jeg det blir veldig lenge til neste gang. Muldvardphula vi bor i nå er jeg så lei av at jeg blir kvalm innimellom,med bitte små vinduer langt oppe på veggen og en "stue" (hvor jeg sover) som man må gå ut av for å skifte mening blir det fort veldig rotete og slitsomt å bo.

Men det var en gang for 3år siden den var himmelen på jord. Så sånn sett er det jo litt rart å flytte herifra,men samtidig deilig. Føler at jeg begynner litt på nytt,og det er jo alltid deilig. Jeg selv har virkelig gjennomgått en stor forandring i min tid i hula,som jeg har fortalt før har jeg blitt kjent med den virkelige meg. Har vel funnet meg selv som det så kjekt heter,på godt og vondt. Da vet jeg i hvertfall hvem jeg er og det kan jo være greit.

Påsken skal derfor brukes til å pakke og vaske,for en gangs skyld gleder jeg meg til å vaske:)

Bokstavlig talt.

Poden min hadde en vane med å ta det meste bokstavelig når han var liten. Det gjør vel de fleste barn,ironi og metaforer funker dårlig på 3 åringer.

Lise og jeg var en tur på McDonald med vare håpfull,noe vi hadde gjort mange ganger,der fikk vi dem til å spise og så hadde de jo så flotte ballrom. Det mente i hvertfallt de håpefulle.

Lise og jeg gikk for å køkjøre i ventre fila foran kassene mens unga løp opp til ballrommet. Det var ogå helt vanlig. Vi fikk det vi skulle og sjangla brettene opp trappa.

Og der så vi en liten rosa barnerumpe som lyste mot der den løp mellom bordene hvor folk satt og inntok sitt sunde måltid. Og hvem satt fast i den andre enden av den rumpa? Jo,selvfølgelig min sønn. Det var jo såvidt bretta gikk i gulvet der vi et øyeblikk mista både munn og mæle før vi spruta ut i ukontrollert latter. Det var det fler som hadde gjort. Heldigvis var han liten nok til at det bare var søtt.

Jeg spurte selvølgelig poden hvorfor han var naken etter at latteren hadde lagt seg pent tilbake i latterkammeret. Han så på meg med de store blå og sa;damen sa jeg skulle ta av meg! Hæ,det tok tid før den berømte tier'n datt ned.

Hun kunne da umulig ha bed han om å kle av seg? Så datt tier'n. Selvfølgelig,hun hadde ment st han skulle ta av seg skoene,men brukt uttrykket; Du må ta av deg før du går inn i ballrommet.

Og siden det vsr en tydelig beskjed uten noe annen måte å tolke den på i han hodet,tok han av seg alt,helt ned til bleia. Jeg fikk klærne tilbake på kroppen de tilhørte og vi fortsatte besøket vårt.

En morsom opplevelse som har blitt en god historie,men det blir ikke en konfirmasjonshistorie. Det kan han være trygg på.

Snøsmelting!

Nå er jeg så jævlig lei snø at jeg lurer på om jeg skal bruke hårføner'n med sjøteledning for å smelte en liten en liten flekk utafor døra. Kjøper noen plastikkplanter,tar ut opppussingslampa med 100 watt pære og later som det er sommer!

Ikke veit jeg om det virker,men jeg er villig til å prøve det meste. Nå er jeg nemlig så drittlei vinter og snø at jeg blir kvalm når jeg titter ut av de små muldvarpvinduene mine.

Sånn,nå har jeg fått ut litt frustrasjon for i dag.

Flere anekdoter fra apotek.

Det var en lørdag på Sandaker apotek. En forhåpningsfull apoteker mente at kl 9 var en grei tid å åpne på en lørdag,det mente ikke kundene. Så vi satt nå der å skravla,jeg hadde jo som vanlig strikketøyet mitt. Det er jo mer eller midre limt fast til min person.

Kundene begynte ikke å komme før rundt kl 11,da kom alle på en gang. Det var jo da de sto opp. Apoteket var stappfullt,inn kom en skikkelig bolekladd av en mann. Han strena rett bort til meg uten å vente på tur og forkynte så høyt han bare kunne at han skulle ha kondomer som passet til han!

Siden jeg så ung ut hadde han vel regna med at jeg skulle rødme fra tæra og opp.
Men her var det ei som hadde vært ute en vinternatt før som det så kjekt heter. Svaret kom kort og kontant(de som kjenner meg vet at mine kommentarer ikke alltid går igjennom hjernen før de slipper ut av munnen). Så små komdomer produseres ikke svarte jeg like høyt tilbake.

Og har du aldri sett en bolekladd som rødmer kan jeg fortelle deg hvor tragisk det er. Det spiller liksom ingen rolle hvor mange soltimer de har tatt,rødmen går tvers igjennom. "Der fikk du som fortjent kom det tørt fra en annen kunde",og det hjalp ikke på fargen til kladden i det hele tatt.

Han kom seg ut med en kombinasjon av løping og kryping og ble aldri sett igjen på det apoteket.

En liten apotekhistorie.

Jeg er apotektekniker av yrke,og har jobbet i diverse apotek i over 30år. Denne historien er ikke av ny dato akkurat,men har satt seg fast i hjernelimet på en måte.

Det kom en eldre mann inn på apoteket,og høflig som jeg alltid har vært mot kundene sa jeg ;værsegod?
Han langet over en lapp og titta strengt på meg over brilleglassa. Jeg leste lappen og skjønte absolutt ingenting. Vi hadde da ikke noe som lignet en gang. Jeg spurte hva han mente,men da ble han småhissig gitt. Jeg måtte da kunne lese hva som stod der.

Joa,jeg kunne det,uten at det hjalp mye. På lappen stod det nemlig;Madeinusa. Som da selvfølgelig blir,når man får tenkt seg litt om; Made in USA. Den var lei,ikke lett å la være å sprute ut i latter. Jeg klarte å holde meg sånn nogenlunde og spurte hva det skulle hjelpe mot.

"Det var vidunderpiller fra Junaiten" Mot magesår, fikk jeg beskjed om der det strenge blikket satte seg fast i mitt under buskete øyenbryn. Han fikk vel snakke med noen som var litt eldre og kunne litt mer da mente han.

Og lykkelig for å komme meg vekk,henta jeg den eldste som jobba der og kasta problemet videre. Han holdt på å argumenter for de flott pillene veeeldig lenge mens jeg lå bak og lo sammen med andre som hadde humor.

Møkkadager.

Noen dager er bare rett og slett møkkadager,de suger,sånn er det bare. I går var det en typisk møkkadag. Jeg sov dårlig natt til i går (dvs. dårligere enn vanlig),og da føler jeg meg rett og slett fyllesjuk uten å ha hatt det gøy på noen som helst måte.

Det var en ting,så hadde jeg time til behandling og der klarte jeg å komme 2 timer for sent. Måtte jo betale for det,så det var 320 kr rett ut av det berømte vinduet. Vår kjære stat informerte meg om at jeg skyller dem 4000kr i restskatt! Flott.

Kjente at jeg var realtivt deppa noen timer der gitt,så begynte jeg å tenke på hvordan livet mitt var for bare 2-3 år siden. Da hadde det vært gode nyheter,da var alt bekmørkt.Det var da jeg måtte gå på Frelsesarmeen for å få mat,og et par år før det bodde vi på krisesenteret. Det var da vi eide en hel madrass og noen småting.

For bare 2 år siden hadde jeg intet ønske om å våkne neste morgen når jeg la meg om kvelden. Det var den perioden skolen holdt på som værst,de hadde vært hardt etter meg en god stund,men det var da det var skikkelig ille.

Så etter å ha tenkt gjennom min nåværende situasjon kom jeg frem til at det faktisk ikke var så ille alikevel samenlignet med hva det har vært,for ikke å snakke om hva det kunne ha vært.

Pluss at min reaksjon til problemene som oppstod også var helt annerledes enn de hadde vært den gang. Da hadde jeg krøpet under dyna og ramla helt ned i kjelleren og ikke kommet meg opp igjen før 10 minutter før poden kom fra skolen.

Det gjorde jeg ikke i går,og bare det er for meg bevis på at jeg har kommet meg opp av den gropa jeg var i,og som jeg følte at for hver gang jeg kom noen cm opp datt jeg en meter ned igjen.

Dermed fikk jeg snudd hele greia fra møkkadag til en grei dag. Aldri så galt er det godt for noe som ordtaket sier,og det er mye sant i gamle ordtak. Det er vel derfor de har blitt nettopp det. Dessuten fikk jeg jo kjøpt seng til poden på salg på Ikea for 250 kr,og det skjer jo ikke hver dag:).

I tillegg har Kengu sluttet å leve opp til navnet sitt og slutta å hoppe. Sola skinner og sommeren kommer sakte men sikkert og dermed er humøret på topp igjen:)))))
Bilded er fordi delfiner gjør meg glad:)

Det finnes enda gentlemen.

Jeg var en tur på Ikea i går,det er jo like fullt av spenning og urfordringer hver gang. Spenningen består av om de har det jeg skal ha på lager og utfordringen er om jeg får det jeg har kjøpt inn i bilen. Det er faktisk utrolig hvor mye jeg får stappa inn i rumpa på kengu (bilen),dessuten har jeg vært såpass med at jeg faktisk har målt på forhånd. En anen utfordring er at de har en vane av å pakke hele møbelet i et stor og tung pakke.

Nå er jeg 160cm høy og veier ikke mest,pluss at fiskebolle musklene i armene har ikke sett et treningsstudio siden 80 tallet. Denne gangen var det salongbord jeg hadde bsetemt mg for å kjøpe,så jeg feg fant anvist hylle og fikk stabla den på tralla. Der har jeg fått en viss teknikk.

Men så var det å få den inn i Kengu's bakdel uten at han gjorde det altfor vanskelig for meg. Men i går var han vrang,tror han hadde stått opp med feil hjul. Han gjorde sterk mostand mot å få et salongbord innført i baken.

Mens jeg sto og delvis kjefta og godsnakka med Kengu kom det en mann i sin beste alder og stod og kikka litt på meg med hodet på skakke og lurte på om jeg snakka ofte med bilen min. Jeg svarte som sant var at vi ofte hadde disse enveissamtalene,han flirte litt og mumla noe om damer og biler osv.

Men han plukket i hvertfall bordpakka opp som en liten flis og Kengu måtte kapitulere der han fikk pakka stappa inn i sin bakdel. Så det finnes heldigvis gentlemen enda og det er pingla glad for.

Tog er ikke alltid tog.

En liten historie fra den gang min eldste nevø var tre år. Det var 17.mai og alle var selvsagt stivpynta,siden det var min nevø's første 17.mai som vi trodde han kom til å huske,hadde vi lenge prata med han om å dra til byen å se på toget. Vi ankom Oslo sentrum og fikk kapra en krakk i Storgata hvor vi fikk planta hele familien og så på det berømte toget. Pjokken satt der og titta med store øyne på dem ene skolen etter den andre,alt er jo som kjent ikke like vakkert.

Etter at alle skolene hadde toget igjennom begynte vi å gjøre oss klare til å rusle hjemover og derme begynte underleppa på pjokken å vibrere med volsom styrke. Vi voksne så på hverandre på store spørsmålstegnblikk. Hva nå da? Vi hadde jo virkelig gjort vår plikt for fedrelandet,vi hadde jo endelig introdusert pjokken for det norskeste som fins.

Tilslutt kom det hikstende fra pjokken;hvor er toget? Hæ,jeg må jo innrømme at jeg et øyeblikk lurte på om det var noe som mangla hos pjokken. Hadde han ikke sett nok tog for en stund. Så datt tiern ned,han hadde jo selvfølgelig trodd at han skulle se på ordentlige tog. Store tog,på skinner.

Ingen hadde forklart han forskjellen,vi voksne er litt treige på den måten noen ganger tydeligvis.
Resultatet ble selvfølgelig en tur ned på Oslo S eller Østbanen som det het dengang.
Underleppa snudde retning og smilet kom fram stort og ekte. Endelig så han toget.
Jeg tenker fremdeles på hvor tålmodig pjokken var der han satt i Storgata og venta på toget:)Og hvor vanskelig det kan være å skjønne hva vi voksne mener for små mennesker som ikke har opplevd nok til å ha alle bildene i arkivet.

Trua på seg sjøl.

Selvtillitt er en merkelig ting,det er i hvertfall min mening etter å ha brukt en god del tid til å fundere over hvordan følelser oppstår og hvorfor ting blir som de blir. Jeg har selfølgelig bare meg selv og min egen erfaring å gå utifra her så det blir veldig subjektivt dette her.

Det som undrer meg er hvor mye selvtillitten kan brytes ned av noen mennesker og bygges opp igjen av andre. Og da kommer jeg til spørsmålet om hvofor noen er interessert i å bryte ned andre? Hva har de å vinne på en slik handling? Siden jeg ikke kan gå inn i andres tenkemåter kan jeg jo egentlig bare gjette. Har jo noen teorier som f.eks. dårlig selvbilde,redsel,missunnelse,egoisme, Det var de jeg kom på akkurat nå,men det er sikkert fler. Jeg har ofte lurt på hva de har å vinne på en slik handling,og er det bevisst? En ting vet jeg,at negativitet smitter fatisk mer en posititivtet.

Så var det de som går inn for å bygge den ødelagte selvtillitten,de er ofte unike i sin totale uselviskhet og ønsker om at andre skal ha det bra. Og ikke minst at de tar seg tid til det. I steden for å kristisere det som ikke er så bra,fokuserer de på alt det som faktisk er bra. Og sakte men sikkert får man igjen troen på seg selv,og det beste med det er faktisk at det tar kortere tid å bygge den opp enn å rive den ned.

Bare man møter de riktige menneskene,og det har heldigvis jeg gjort. Det er så utrolig deilig å ha fått igjen det som engang ble tatt ifra meg. Så kom sola i tillegg,og da ble det om mulig enda bedre. Jeg er takknemlig for de som tok seg tid og brøy seg nok til å få meg på beina igjen. Jeg vet jo midt oppi det hele at jeg faktisk har gjort en del av jobben selv også,men alikevel.

Den store varme gule kula.

Takk og lov,der kon du endelig fram du herlige sol. Nå har kroppen vært frossen helt inntil sjela i altfor mange måneder.

Men nå virker det som det er håp i sikte,snøen smelter,det sildrer overalt. Blodet blir langsomt oppvarma og muskelknutene løser seg langsomt opp. Livet,sinnet,tankene,alt blir lysere. Til og med støvtøking blir delvis lystbetonet.Vel,nesten da.

Jeg gleder meg alltid til sommeren,men jeg kan si med sikkerhet at jeg aldri har ønsket den stor varme gule mer velkommen.

I dag var det tomt gitt.

Når sol skinner letter lokket!

Det skal ikke så mye til.

Noen dager er bare grå,rett og slett. Og i dag var en typisk grå dag,grått ute.grått inne,grått hår(jeg jukser),grå tanker og til og med bilen er grå.

Har slitt en stund med uvanlig mye med "vondter" i muskla i det siste så jeg går til behandling for både det ene og det andre.

Men poenget er at når jeg kom dit var jeg ganske deppa siden armene har svikta nå da,og jeg elsker å strikke. Det kan by på visse problemer å strikke med tærne,så på den måten er veldig avhengig av at armene mine er godkjent til den slags bruk.

Han er jo en liten godbit da,terapeuten min,en søt liten en. Selv om jeg kunne vært mora hans er det jo lov å titte. I dag var han i et utrolig godt humør,og det tok ikke lang tid før de grå skyene forsvant gitt.
Utrolig hvordan litt humør kan smitte,jeg endte opp som ei småfjåsete jentunge. Vi fikk begge en god latter ut av en grå mandag. Så ikke undervurder humørspedredere!

Tog

Jeg har nevt min kjære fars sans for humor tidligere. Han hadde også sin forklaring på hvor alle tog kom fra.

Vi gikk ofte tur han og jeg,og rett som det var hørte vi tog som gikk forbi(vi var ofte i Nordmarka),og hver gang kom han med den samme kommentaren ;Der gikk toget til Mysen!

Ok,når man har hørt det mange nok ganger et helt lite liv tror man på sjefsoraklet atter en gang. Så i min verden gikk alle tog til Mysen,ferdig med det.

Stor var min overraskelse en gang vi skulle ta toget alle sammen,og vi skulle ikke til Mysen. Vi skulle til Movann! Jeg var i en fullstendig forvvira tilstand på hele trikketuren til Østbanen som det het den gang.

Jeg kunne bare ikke fatte hvordan de hadde tenkt at dette skulle gå,jeg hadde jo spurt flere ganger om Movann og Mysen var samme sted! Helt til sjefsoraklet ble litt småirritert i stemmen,og da ga jeg opp og bare tråkka med.

Vi ramla inn på toget og der satt jeg da og fatta null. Endelig kom vi til Movann(det var en lang reise for ei byjente),og alt hadde gått bra!

Jeg svelgte hardt,så strengt på oraklet og forlangte en forklaring. Først så han ut som om han hadde ramla ned fra den berømte månen,så gikk det opp at han faktisk var årsaken til min totale forvirring.

Han dro meg til side og forklarte at han hadde nok ikke tenkt seg så veldig godt om og mens vi gikk til hytta vi skulle besøke åpnet det seg en helt ny verden med togskinner for meg.

I ettertid er jeg selvfølgelig takkmenlig for all vranglære jeg ble utsatt for,det har gitt meg mange gode minner.

Lett å lure 2

I min forrige historie skrev jeg om min kjære fars evne til å få meg til å tro på det meste bare det kom direkte fra han.

Og det begrenset seg ikke til blekkspruten i Akerselva. Det var jo det med månen da.
Jeg funderte mye på den,og hvis jeg så veldig lenge og nøye på den om kvelden klarte jeg faktisk å se mannen i månen og var overbevist om at han faktisk fantes. Men det holdt jeg for meg selv. Det var liksom min hemmelighet,og siden jeg nok visste at det var kun i min fanatsi mannen i månen eksistert var det tryggest.

Men det var en ting som var et stort mysterium,og det var når det var når månen ikke var hel. Jeg lurte fælt på hvor resten var,og igjen tydde jeg til orakelet mitt. Farsorakelet sa at jo, han visste jo hvor resten var,og jeg holdt spent pusten mens jeg ventet på en forklaring.
Den har Russera tatt kom det kontant. Dette var jo under den kalde krigen og ifølge min far var de i stand til å ta det meste, I hvertfall prøve. Men det hadde jeg aldri trodd,drev de virkelig å rappa månen? Og hvorfor bare havle? Dette var alvorlig.
Det var mange sene kvelde i senga hvor jeg funderte på dette, etter min mening store problemet. Jeg kom vel aldri fram til noen løsning,og det tok ikke lang tid før noe annet tok hele min oppmerksomhet.

Lett å lure.

Barna i dag er jo som vi vet veldig opplyste i forhold til hva mange av oss foreldre var. Det kommer jo litt ann på alder,men jeg er jo ikke den yngste på laget for å si det sånn.Det har mye med informajon de yngre tilegner seg i vår verden av teknologi.

Min kjære far var litt av en skøyer,de som kjente han og ble utsatt for hans mange kommentarer vet det.

Jeg vokste opp på Thoshov og hadde Akerselva som nærmeste nabo,bokstavlig talt. Jeg så rett ned på elva fra vinduet. Det var lenge før det ble "fint" å bo på Thorshov,men vi var stolte av stedet vi.

Men tilbake til elva,den hadde mange forskjellige farger,brun,grønn,blå osv. Det kom litt ann på hvilken fabrikk som slapp ut møkka si den dagen.
En dag sto jeg å studerte den litt og inni en vik var det helt blått. Hm,det var mystisk for resten av elva var brun.
Jeg spurte sporenstreks min far for han visste jo alt,han var jo tross alt helten min. Det er der blekkspruten bor kom det tørt mens han titta på med over brilleglassa.

Det var spennende,en blekksprut,rett utenfor vinduet! Dette var en nyhet som måtte spres blandt unga i gata så fort som mulig. Som tenkt så gjort,det tok ikke mange minuttene før alle var samle nede ved elva for å se på "blekkspruten". Den ble jo større og større etter som fantasien tok tak i oss. Og farlig,den spiste visst unger også. Så nåde den som datt uti.
Blekkspruten var et mye omdiskutert emne den sommeren.

I min sønns første 6 leveår bodde vi gangske nære Akerselva og vi gikk hyppige turer der,alle de "flotte" fargene hadde forsvunnet og vannet relativt rent.

Men ivrig som man er etter å fortelle barna fra man selv var liten begynte jeg å fortelle om blekkspruthistorien. Jeg kom så langt som til Akerselva og blekksprut før han så på meg og kom med følgende kommentar; Trodde du virkelig at det var blekksprut i ferskvann mamma?
Den hadde jeg ikke regnet helt med da,og plutseig gikk liksom lufta helt ut av hele greia. Det var da det gikk opp for meg at det er ikke alle historier som tåler å forflytte seg til neste generasjon. Men for meg er den et kjært minne.

"Delikatesser fra utlandet"

Som de fleste vet bodde jeg i sin tid i London i endel år. Det var spennende på mange måter,blant annet møtet med annen mat og snop.

Kjøpte mye rart i begynnelsen,hadde jo bare hatt engelsk i 5 år på skolen og vi vet jo at den engelsken er lite matnyttig. Det var ikke mye jeg kjente igjen der jeg gikk å surra på super'n der borte. Det jeg synes var mest spennende var at man fikk kjøpt vin og alkohol,den var ny.

For ikke å snakke om slakter'n,hvem visste vel at mince var kjøttdeig og ikke meatdough?Eller at poteter kunne hete spuds? Og når jeg sa jeg skulle ha spuds fikk jeg rosenkål? For det het sprouts. Som sagt,kjøpte mye rart.

For ikke å snakke om det jeg savna av norsk mat,særlig geitost. Fikk det for meg på ett tidspunkt at det måtte jeg bare ha. Så jeg tok tuben til sentrum,tenkte at på Harrods hadde de det sikkert,de skryter jo av at de har alt. Vel,de hadde mye men ikke geitost nei. Skuffa,men samla dro jeg tilbake. Rusla nedover gata jeg pleide å gå hver dag fra jobb. Ramla innom ei bitte lita sjappe for å kjøpe middag og der i kjøledisken lå den.Skiqueen,het den men var helt klart geitost i forkledning. Lykke tenkte jeg,men plutselig var det ikke så godt alikevel. Det var nok mest det at jeg ikke kunne få det.

Men det var egentlig ikke dette jeg skulle skrive om da,det var den tankerekka igjen da som HKH var inne på.

Etter at jeg flytta tilbake til Norge på begynnelse av 90 tallet er det tre ting fra det engelske "kjøkken" jeg har savna fælt. Og takket være Facebook og en god del resourch fant jeg igjen min beste venninne derfra. En meget sjalu eks kasta nemlig adresseboka mi i sin tid.
Men samma det,nå fikk jeg endelig spurt om en sending fra det store utland.
Nemlig Cadbury cream eggs,Branston piccles og Custard powder. De førstnevnte er de beste sjokolade egg jeg noen gang har smakt. Tykk melkesjokolade fyllt med vaniljekrem.Hmmmmm,får vann i munnen. Branston piccles er litt mer merkelig,det er en hel masse grønnsaker som er sylta ned i noe sausgreier.Surt og søtt på en gang.Brukes veldig mye på ostesmørbrød. Å,som jeg har savna det.
Custard powder er rett og slett vaniljepulver til å lage varm tykk vaniljesaus av,og det er noe jeg kan finne på å lage kl 04.00 om morgen. Så takker vi Facebook for maten:)God ettermiddag!

Stella,den lykkelige katten

Vårt kjære familiemedlem,katten Stella vært puslete en stund,bare fulgt etter meg,ville ikke gå ut og var heller småspist. Det tok en stund før det gikk opp for matmor at det var noe som faktisk feilte Stella. Hun er nemlig veldig redd fyrverkeri og hater kulde,så jeg trodde i mitt enfold at hun rett og slett ikke hadde lyst til å gå ut.

Helt til en kveld hvor jeg hadde hjernen min for meg selv et par timer(den pleier å være okkupert av poden og bekymringer),hvor jeg begynte å rote langt inne i hjernekartoteket og fant noe informasjon fra et veterinærkurs jeg gikk på for 20år siden. Svaret var enkelt nok det,det stakkars dyret hadde jo innvollsorm. Kengu(bilen) og jeg hoppa bort til apoteket å kjøpte nødvendig medisin.

Det tok to dager før Stella ble en gladpus igjen,heldigvis. Men at hun skulle bli så lykkelig var overraskende. Hun ble helt skrudd,løp rundt,åla seg rundt og skravla som en hel syklubb alene. Poden og jeg bare så på hverandre og rista på våre individuelle hoder.ADHD katt mente han. Dette var i går kveld,i natt ble det bare værre og kl 03,00 i natt ble hun satt på dør,da hadde matmor fått nok av nyfunnen lykke.

Men jeg må jo si i etterpåklokskap at jeg sitter igjen med litt dårlig samvittighet for at vår elskede katt har hatt det vondt. For når hun blir så sprø av lykke for å ha fått en markkur må hun jo ha hatt det ganske ille. På en annen side er jeg litt stolt av å ha funnet ut av det og veldig glad for pengene jeg sparte ved å slippe et besøk til dyrlegen. Så noen ganger kan det være nyttig å lagre informasjon over lengre tid i hjernekommoden min.

Gjeldsfengsel.

Eter å ha blitt inspirert av prinsessen av Makedonia og hennes brev til forskjellige "vesen" og andre offentlige kontorer kom jeg på noe som min far pleide å fleipe om. Håper det er greit for HKH at jeg spinner litt videre på hennes ide.

Min far fleipa som sagt ofte og mye,blant annen om gjeldsfengsel,noe som faktisk fantes i gamle dager. Da begynte jeg å tenke på hvor deilig det hadde vært å få satt all geld i fengsel.

Man kunne jo hatt forskjellige avdelinger,liten,middels,stor og helt håløst å betale gjeld. Når det gjelder den siste går jeg helt klart for dødsstraff! Jeg er til vanlig ingen avhenger av den slags,men når det kommer til gjeld er det lov å ta alle midler i bruk.

Gjeldstortur er et annet ord som klinger bra i mine ører,tar alle regninger inn i et lukket rom og truer med å viske ut summen,brenne dem litt i kanta,krølle dem sammen osv.Helt til de tilstår at de er bare til pest og plage.

De som sitter i dødscellene kan jo bare ligge der å vente,de blir fratatt retten til å motta renter,oppmerksomhet,andres bekymringer,møte opp i forliksrådet,ha slaver osv, osv.

De andre kan sone så lenge at de går ut på dato,passe straff for å plage folk,og bli fratatt retten til noen gang å kreve penger fra folk. De kan kun bli utbetalingblanketter,de må jo rehabiliteres og det er jo noe dette landet liker å bruke penger på så da er vel i boks.

Solfrørting?

Som så mange andre i detta snødekte landet er jeg så lei av snø at jeg har fundert litt på om det går an å få flørta fram sola på en måte. Lure'n litt liksom.

Som å legge seg ut i hagen på toppen av snøhaugen i bikini,dra fram solkremen fra i fjor og isolere med et par dyner og litt plast. Tenkte kanskje at i steden for å vente til det blir varmt igjen og så legge seg ut,så gjør jeg det omvendt.

Noe må gjøres før jeg går i ett med bakgrunnen,er ikke bare bleik,men en drøm for alle som liker å ta blodprøver. Alle blodårene bare tyter ut av kroppen.

Gamle biler og "gamle damer".

Jeg er den stolte eier av en 88 modell Golf og som alle gamle biler har den sine særegenheter og nykker.
Jeg kjørte poden opp til Lise i går,og det tok ikke lange biten før en av særegenhetene meldte seg,vi hoppa oppover bakken som en kenguru. Etter å ha hoppa og stoppa noen kilometer fant poden og jeg ut i felleskap at det var nok kondensfjerner kengu ville ha denne gangen.
Så den fikk som den ville,og vips så slutta'n å imitere en kenguru.

Alle vet jo at gamle damer også har sine særegenheter,lurer på hva slags middel som får kroppen min til å slutte å imitere en på 70? Olje?kjøleveske?Det er i hverfall ikke vitapro for det hjelper like lite uansett hva de sier i reklamen. Jada,jeg har blitt lurt til å kjøpe det. Hva gjør man ikke i desperasjon sier jeg bare.

På veien hjem fant Kengu atter engang at det var på tide å kreve litt oppmerksomhet,denne gangen slang den vinduspusser'n rett ut på venstre side av vinduet. Og det var ikke akkurat solskinn og pent vær (bombe) i går kveld. Det var store kjærringer som kom dalende i stor fart. Glad jeg nødblinkeren virker i hvertfall da. Den har vært i flittig bruk siden Kengu ble kjøpt.

Men uansett hvor mange særegenheter den har,bringer den oss fra A til B,det tar bare litt tid:). Så Kengu er et kjært medlem av familien på tross av sine mangler.